Fortryllende mesteraften
I Mesteraften 2010 møtes tre av den moderne ballettens kjemper. Hvem tror du vinner, spør Dagbladets anmelder retorisk i dagens anmeldelse av gårdsdagens premiere i operaen i Bjørvika.
- Ved noen billettkjøp er du tryggere på å ha et vinnerlodd i hånden enn andre. Når Nasjonalballetten inviterer til en av sine Mesteraftener, er det som regel bare å si ja takk og jeg kommer, skriver avisas anmelder Inger Merete Hobbelstad.
Årets mestermøte er en fortryllende opplevelse, og dessuten en slags dannelsesreise. «Mesteraften 2010» utforsker det store rommet som en moderne ballett, gjennom tre radikalt forskjellige uttrykk, skriver Hobbelstad, som mener Jirí Kylián tar prisen med sin Bella Figura - noe sjeldent vakkert å hvile øynene på..
Gammelt nytt
- Nasjonalballetten gir oss gammelt nytt. Det er ypperlig, skriver Aftenpostens anmelder Inger-Margrethe Lunde under overskriften: "Kom deg opp av TV-stolen".
Hun starter med Glen Tetleys Voluntaries fra 1973, som hun mener er en av Tetleys vakreste balletter.
- Det er en ballett som vil vare evig, slik føles det.. Danserne, som har tettsittende hvite drakter, danser praktfullt enkeltvis og i duo og ensemble. Strekken og løftet er stort. De strålende linjene, som nær sagt strekker seg mot himmelen og bøyer seg som jordkloden, gir en storslagen opplevelse.
Massivt stilbrudd
- Stilbruddet blir massivt med Enemy in the Figure av William Forsythe (1990), skriver Aftenpostens anmelder videre.
- De (danserne) beveger seg som tegn eller tynne figurer i inn- og utfall, helt uforutsigbart, fornøyelig og fremmedgjørende, skriver Inger-Margrethe Lunde. Hun synes også å ha Jirí Kyliáns Bella Figura som favoritt, og mener denne balletten fra 1995 er tvetydig, betagende og utsøkt vakker.
- Det er som om bevegelsen, og visuelt frapperende lange skjørt og nakne overkropper gir oss en følelse av noe universelt og gammelt, samtidig veldig fresh, skriver Aftenpostens anmelder.
(sist oppdatert søndag 31.oktober klokka 1520)
Hun starter med Glen Tetleys Voluntaries fra 1973, som hun mener er en av Tetleys vakreste balletter.
- Det er en ballett som vil vare evig, slik føles det.. Danserne, som har tettsittende hvite drakter, danser praktfullt enkeltvis og i duo og ensemble. Strekken og løftet er stort. De strålende linjene, som nær sagt strekker seg mot himmelen og bøyer seg som jordkloden, gir en storslagen opplevelse.
Massivt stilbrudd
- Stilbruddet blir massivt med Enemy in the Figure av William Forsythe (1990), skriver Aftenpostens anmelder videre.
- De (danserne) beveger seg som tegn eller tynne figurer i inn- og utfall, helt uforutsigbart, fornøyelig og fremmedgjørende, skriver Inger-Margrethe Lunde. Hun synes også å ha Jirí Kyliáns Bella Figura som favoritt, og mener denne balletten fra 1995 er tvetydig, betagende og utsøkt vakker.
- Det er som om bevegelsen, og visuelt frapperende lange skjørt og nakne overkropper gir oss en følelse av noe universelt og gammelt, samtidig veldig fresh, skriver Aftenpostens anmelder.
(sist oppdatert søndag 31.oktober klokka 1520)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar