Å VOKSE OPP: Når Mia (Katie Jarvis) plutselig møter voksenlivet skjer det en kollisjon.
(Foto: Filmweb)
Når knopper brister
Vi frykter at det verste skal skje og det gjør nesten det..
Film: Fish Tank (Brit.)
Regi: Andrea Arnold
Med Katie Jarvis, Michael Fassbender, Kierston Wareing
Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6
Femten år gamle Mia (Katie Jarvis) er ikke forvent med vennlighet og omsorg fra morens elskere, i den røffe virkeligheten i den nedkjørte britiske slum-forstaden. Så når Connor (Michael Fassbender fra Inglorious Basterds) dukker opp med sitt sterke blikk og sitt milde vesen i den lange rekken av husvenner, og viser henne vennlig og omsorgsfull oppmerksomhet, har ikke Mia, som ellers ikke er skåren for tungebåndet, noe å stille opp med. Hennes fresende bannskaps-kaskader faller flatt til jorda.
Det blonde vidunderet, Connor, altså, pakker henne pent inn i dyna i hennes egen seng når hun har sovnet på sofaen, og behandler henne med en respekt og omtanke og interesse som hun aldri har opplevd. Når han så tar den lille familien med på biltur og fanger fisk med hendene i en sølete havsvik er det gjort, da er Mia fortapt. Han oppmuntrer hennes danseinteresse, låner henne sitt videokamera så hun kan øve med det, låner henne penger til øl, så hun kan drikke med sin venn fra taterleiren, så vi tenker at dette kan aldri gå bra. Men kan det likevel det?
Neida, men måten det ikke går bra på er avmålt og riktig, og Mias svar så slående og sjokkerende, men likevel ikke urimelig. Vi frykter at det verste skal skje og det gjør nesten det, men altså likevel ikke, og den unge britiske regissøren Andrea Arnold har gjort det igjen, etter sin kritikerroste førstefilm, Red Road.
Det ble juryens pris i Cannes for denne filmen, og Gjest Baardsen-prisen på filmfestivalen i Haugesund i fjor. Det er britisk kjøkkenbenk-realisme på sitt ypperste i tradisjonen etter Ken Loach og Mike Leigh og man blir bare lykkelig og ydmyk av å se slike filmer som makter å speile en virkelighet uten å svikte noen av sine karakterer. Selv ikke slummens Don Juan får mer pepper enn han fortjener.
Britene kan altså fortsatt gjøre det, Hollywood har knapt noen gang vært i nærheten, siden de jo stort sett leter et helt annet sted - mens man her hjemme i overfloden insisterer på å lage 25 kinofilmer i året, men er det ikke kvaliteten mer enn kvantiteten som skal telle?
..bb
Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK
(Foto: Filmweb)
Når knopper brister
Vi frykter at det verste skal skje og det gjør nesten det..
Film: Fish Tank (Brit.)
Regi: Andrea Arnold
Med Katie Jarvis, Michael Fassbender, Kierston Wareing
Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6
Femten år gamle Mia (Katie Jarvis) er ikke forvent med vennlighet og omsorg fra morens elskere, i den røffe virkeligheten i den nedkjørte britiske slum-forstaden. Så når Connor (Michael Fassbender fra Inglorious Basterds) dukker opp med sitt sterke blikk og sitt milde vesen i den lange rekken av husvenner, og viser henne vennlig og omsorgsfull oppmerksomhet, har ikke Mia, som ellers ikke er skåren for tungebåndet, noe å stille opp med. Hennes fresende bannskaps-kaskader faller flatt til jorda.
Det blonde vidunderet, Connor, altså, pakker henne pent inn i dyna i hennes egen seng når hun har sovnet på sofaen, og behandler henne med en respekt og omtanke og interesse som hun aldri har opplevd. Når han så tar den lille familien med på biltur og fanger fisk med hendene i en sølete havsvik er det gjort, da er Mia fortapt. Han oppmuntrer hennes danseinteresse, låner henne sitt videokamera så hun kan øve med det, låner henne penger til øl, så hun kan drikke med sin venn fra taterleiren, så vi tenker at dette kan aldri gå bra. Men kan det likevel det?
Neida, men måten det ikke går bra på er avmålt og riktig, og Mias svar så slående og sjokkerende, men likevel ikke urimelig. Vi frykter at det verste skal skje og det gjør nesten det, men altså likevel ikke, og den unge britiske regissøren Andrea Arnold har gjort det igjen, etter sin kritikerroste førstefilm, Red Road.
Det ble juryens pris i Cannes for denne filmen, og Gjest Baardsen-prisen på filmfestivalen i Haugesund i fjor. Det er britisk kjøkkenbenk-realisme på sitt ypperste i tradisjonen etter Ken Loach og Mike Leigh og man blir bare lykkelig og ydmyk av å se slike filmer som makter å speile en virkelighet uten å svikte noen av sine karakterer. Selv ikke slummens Don Juan får mer pepper enn han fortjener.
Britene kan altså fortsatt gjøre det, Hollywood har knapt noen gang vært i nærheten, siden de jo stort sett leter et helt annet sted - mens man her hjemme i overfloden insisterer på å lage 25 kinofilmer i året, men er det ikke kvaliteten mer enn kvantiteten som skal telle?
..bb
Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK
Jeg går ut fra at denne filmen går på Nesodden.
SvarSlettEgil