onsdag 24. august 2011

Lambda: Krass kritikk foran bystyremøtet

FORKASTELIG: Hav Eiendom, her ved styreformann Bernt Stilluf Karlsen (bildet over (Foto: Bjørn Bratten), skulle aldri fått  ansvaret for byens mest prestisjefylte kulturbygg, mener Eivind Otto Hjelle (t.h.). 


- De folkevalgte må nå tale stebarnets sak


Edvard Munchs kunst er like mye prisgitt kommunale budsjetter og byråkratiets snevre rammer som de avdødes urner på Vestre Gravlund, skriver Eivind Otto Hjelle foran behandlingen av Lambda-blokka i Oslo bystyre.


Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden


- Munch-museet er en etat i Oslo kommune, på linje med Legevakten, Friluftsetaten, Brann- og redningsetaten og 28 andre administrative enheter. Innen kommunen er det også sju mer frittstående kommunale foretak. Blant dem er Oslo Havn KF, som også har etablert sitt eget eiendomsselskap, et aksjeselskap utenfor politisk kontroll.
- I motsetning til Nasjonalmuseet og landets øvrige offentlige kunstmuseer har ikke Munch-museet noe eget styre, sammensatt av personer med ulik relevant faglig kompetanse. Direktøren for Munch-museet er i prinsippet ansatt i det kommunale hierarki, på linje med direktøren for Gravferdsetaten. 
- Edvard Munchs 1112 malerier, 17.689 grafiske blad og 4.600 akvareller og tegninger er like mye prisgitt kommunale budsjettrutiner og byråkratiets snevre rammer som de avdødes urner på Vestre Gravlund. Munch-museet har derfor som kulturinstitusjon aldri kunnet formulere sitt eget formål.



 LAMBDA: Sakens kjerne. Stygt. Brutalt. Knuser operaen. Det har vi alltid ment. Denne uka sier de folkevalgte sitt i bystyret. Om de leser innlegget til Eivind Otto Hjelle på forhånd får de litt å tenke på.. (Ill.: MIR/Hav Eiendom)


Dette skriver Eivind Otto Hjelle, tidligere Dagsrevysjef, journalist og jurist  i Klassekampen foran bystyrebehandlingen av det nye Munch-museet i Bjørvika. Behandlingen i bystyret vil nå skje etter valget, etter at saken ble utsatt i byutviklingskomiteen.
Den skarpskodde journalistveteranen skriver i sitt innlegg at "bystyreflertallet som gikk inn for flytting av Munch-museet til Bjørvika ble sikret av politiske partyfixere"..
- Nå er det på tide at de folkevalgte taler dette kommunale stebarnets sak, skriver Hjelle, som fastslår at som et kommunalt anliggende, et forvaltningsspørsmål, har kunstens særegne krav og arbeidsoppgaver ikke hatt noen plass. Allerede i museets første år fastslo den daværende kulturrådmannen at det ikke skulle drives forskning.
- Derfor skal man ikke bli forundret når byggeplanene for Munch-museet skulle behandles i byutviklingskomiteen, skriver Hjelle.
- På dette stadium i prosessen passer det for kommunale ledere å definere Edvard Munch som en brikke i byutviklingen sammen med Deichmanske hovedbibliotek, noen hundre studentboliger og andre leiligheter, samt gondolbanen til Ekebergrestauranten.

- Munch-museet behandles altså ikke som egen sak, men som del av et reguleringsforslag. Forslagsstiller er ikke Munch-museet eller Byrådsavdelingen for kultur og utdanning, men det private aksjeselskapet Hav Eiendom A/S og Plan- og bygningsetaten. Dette er ikke ulogisk, siden arkitektkonkurransen om Munch-museet var en del av en større "Plan- og designkonkurranse" om Bjørvika, som den store grunneieren i området, Hav Eiendom skrev ut i 2008.
- Ikke ulogisk, men saklig sett forkastelig. Ansvaret for byens mest prestisjefylte nye kulturbygg skulle aldri vært overlatt Havnevesenets eiendomsselskap. Det viste også selve konkurransen. Av innbydelsen fremgikk det klart at formålet ikke først og fremst var å utforme et museum, men å utvikle et stort tomteområde. 
- Det viktigste var "at forslagene viser hvordan utbyggingen av museet kan kombineres med den øvrige bebyggelsen på en måte som optimaliserer den kommersielle verdien av eiendommene", skriver Hjelle.
- Denne konkurransen er kort sagt ikke noe holdbart utgangspunkt for å bygge et nytt, tidsmessig museum for Edvard Munchs kunst.. Fordi dens krav ikke retter seg mot museets indre liv og dets internasjonale forpliktelser blir valg av vinner på siden av det egentlige behovet, skriver Hjelle, som fastslår at blant de 13 jurymedlemmene var det bare én med museumsfaglig kompetanse: Avdelingsdirektøren for Bergen Kunstmuseum.

Hodejegerne: "Thriller i toppklasse"







HODEJEGERNE: Ikke en av Jo Nesbøs beste krimromaner. Men anmelderne - og resten av oss - elsker filmen. Her Aksel Hennie i kamp med en melkekartong og noe annet utenfor bildet... (Foto: Filmweb)


Filmen bedre enn boka


Film: Hodejegerne (No./Sv.)
Regi: Morten Tyldum
Med Aksel Hennie, Synnøve Macody Lund, Nikolaj Coster-Waldau, Eivind Sander, Reidar Sørensen, Julie R. Øigaard

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6..

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden


For en gangs skyld kan det dukke opp filmer som faktisk er bedre enn boka de er bygd på. Jo Nesbøs Hodejegerne er tettpakket med action, og har også en snev av denne underliggende svarte humoren som regissøren har vært så flink til å videreutvikle i filmen. Men boka er rotete og full av unødvendige forviklinger og utspill. 
Regissør Morten Tyldum har effektivt ryddet opp i dette.
Da vi tilfeldigvis leste boka for et par uker siden slo det oss at boka forsåvidt har et plott i beste Nesbø-stil, tettpakket med tildels helt groteske innfall. Men, tenkte vi: Hvordan i all verden skal dette kunne løses i en film! Dette burde faktisk forfatteren selv ha ryddet opp i før boka gikk i trykken!
Så er likevel det alt vesentlige faktisk gjennomført i filmen. Ikke dårlig.



Med ett unntak: Utsikten opp gjennom dolokket. Av hensyn til dere som foreløpig ikke er kommet så langt - vi skal ikke gå ytterligere i detalj akkurat her. 
Men Norgeshistoriens råeste bilkollisjon, som vi forsverget skulle la seg vise på noe forsvarlig vis, er gjennomført med bravur! Mye blod og mye bravur. 
Persontegningene er det heller ikke noe å si på. Skjønt, det fins replikkvekslinger i boka som ikke filmen har klart helt å leve opp til.
Nesbøs sans for karaktertegninger fra den breedeste landsbygda er det ikke mange som kan gjøre ham etter. Det skal han ha.
Men det viktigste er at historiens utvikling er svært mye tydeligere i filmen enn i boka. Det bidrar sterkt til å gi oss den solide og oversiktlige historien som morer oss ubesværet gjennom det hele..




SEIERSGUDINNENDen kvinnelige hovedrollen som helten, Roger Browns kone, oppkalt etter seiersgudinnen Diana!, spilt av Synnøve Macody Lund, er sval og blond, som ventet av klisjeen.. (Foto: Filmweb)


Anmelderne har vært tilbakeholdne når det gjelder skuespillerinnsatsen til vidunderlige Diana, kona til helten, spilt av langlemmete blondine-klisjé Synnøve Macody Lund. Bare skuespillerens virkelige navn, Synnøve osv.., er jo en praktfull klisjé! På samme måte som skurken Clas Greve, altså Nikolaj Coster-Waldaus virkelige navn, - er som hentet ut av en James Bond-film!
Synnøves osv.'s  rolle er skrevet luftig, svært luftig, tilpasset nettopp denne kjølige, eteriske nesten ikke-eksisterende figuren, altså en slags Alle Menns Våteste Himmel-fantasi. Hun gjør en helt ok figur, tett opp til klisjeen. På samme måte som hele filmen, og boka med, ligger kloss opp til klisjéen i krim-sfæren..


Så en liten merknad til slutt: Mens avisanmeldere flest har sett Hodejegerne i små saler med bare anmeldere i salen, har vi anmeldt filmen på premierekvelden, fullsatt av publikum. 
De jublet over de villeste innfallene og humret over artige skuespilleri-knep. Men de slapp seg ikke ordentlig løs før de avsluttende klippene med kjente TV-stjerner rullet over lerretet. Konklusjonen må bli:
Gi meg en hvilken som helst TV-kjendis hvilken som helst dag, og en tørr og tross alt litt fjern film-verden, om aldri så ellevill, kommer til kort for de kjente og kjære fjesene fra den lille ruta i heimen! Slik er det med den saken..





EN SANN SVIR: Helten, spilt av Aksel Hennie, og en død medhjelper, spilt av Eivind Sander, mellom slagene.. (Foto: Filmweb)


"En sann svir av en actionthriller.."


Norske filmanmeldere faller over hverandre i rosende omtale av Hodejegerne, den første filmatiseringen av en av Jo Nesbøs krimromaner, i en norsk-svensk produksjon. 
Aftenpostens anmelder Kjetil Lismoen, som ikke er kjent for å være noen lettlurt utøver av anmelderyrket, menerHodejegerne er "en sann svir av en actionthriller som ganske sikkert vil innebære et internasjonalt gjennombrudd for regissør Morten Tyldum.." 
Som kjent er løftene om internasjonalt gjennombrudd det største kompliment som kan bli noen til del her på berget..

Empati

- Mens Nesbø i romanen fokuserer mer på rollen (til hovedpersonen som Roger Brown, spilt av Aksel Hennie) som hodejeger, har filmskaperne tilført Brown større evne til empati og til å elske. Han må bare synke dypt nok for å gjenfinne denne evnen, skriver Lismoen.
- Som i Nesbøs krimunivers har plottet mange omdreininger og vi vet aldri hva som kan komme til å skje. Morten Tyldum høyner innsatsen ved å skru de voldelige actionscenene til noen ekstra hakk med en kullsvart slapstickhumor som er Coen-brødrene verdig, skriver Lismoen etter visningen på filmfestivalen i Haugesund i går. 

Åpner latterdøra

Hodejegerne åpner latterdøren, presser deg neglebitende lengst ut på kinosetet, og tvinger deg til å grave frem lommetørkleet, skriver VGs anmelder Øystein David Johansen.
- Tidenes aller første Jo Nesbø-filmatisering er veldig mye på en gang, men oppleves likevel som en stramt fortalt helhet. Morten Tyldum manøvrerer stødig mellom absurd komikk i Tarantino-land, forfølgelsesthriller à la Jason Bourne, blodsprutende action og kjærlighetsdrama.

Kløkt

- Han finner tonen ganske kjapt og løser Nesbøs heseblesende vrier med kløkt, og befriende lite selvhøytidelighet. Aksel Hennie lignet kanskje ikke mye på den virkelige Max Manus. Roger Brown er en fiktiv karakter, men det er faktisk ikke mulig å tenke seg andre enn Aksel Hennie i den rollen, skriver VGs anmelder.



Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

fredag 19. august 2011

Iben (9) fra Tangenveien til scenen..


NATIONALTHEATRET: Iben (9) fra Nesodden skrev teatermanus og Pia Tjelta spiller Iben som voksen.. (Faksimile: Aftenposten)
Iben laget teatermanus som treåring
Iben er en lesehest. Hun leser under dyna, ved middagsbordet og til og med når hun er ute og går. En dag blir hun bokset ned av gymlæreren ved et uhell. Når hun kommer til seg selv, er hun omgitt av to snåle vesener som kaller seg Ingenting og Noenting. De lever av å spise bøker!
Hun har havnet i Istialia, et eventyrlig sted, en verden full av de merkeligste vekster og skapninger. Men Iben kom ikke alene. To voksne har fulgt etter. En vitenskapskvinne som drømmer om berømmelse, og en kristen mørkemann som tolker Bibelen veldig bokstavelig. Begge har skumle hensikter som truer fantasilandets eksistens.
Istialia er en fantasyforestilling produsert av Nationaltheatret og teatergruppa Fabula Rasa, som består av paret Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt i Tangenveien på Nesodden. Parets datter, ni år gamle Iben Ossavy Kolbenstvedt, diktet opp Istialia da hun var tre år gammel.
Med animasjon, billedkunst, levende musikk og store mengder sand, grus og vann er Amfiscenen forvandlet til et fantasirike som kommer til å imponere hele familien. Hovedpersonen Iben (Pia Tjelta) må selv finne veien tilbake fra det eventyrlige, men også litt skumle fantasilandet.
Stykket får premiere på Nationaltheatrets amfiscene neste lørdag, 27.august.
-bb/

torsdag 18. august 2011

Film: Gutten med sykkelen (Belgisk.)


HJERTESKJÆRENDE: Historien om Samantha og Cyril vant juryens Grand Prix ved årets Cannes-festival.. (Foto: Filmweb)

Når pappa svikter

En fint fortalt, hjerteskjærende historie om en gutt og en sykkel og pappaen som forsvant. Og ingen snakker om mor.

FILM: Gutten med sykkelen (Belgisk)
Regi: Jean Pierre Dardenne, Luc Dardenne
Med Thomas Doret, Cécile de France, Jérémie Renier, Fabrizio Rongione

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

12 år gamle Cyril er plassert på barnehjem fordi faren ikke vil vite av ham, ja, det er så ille at faren har flyttet og ikke etterlatt seg noen adresse – han har ikke en gang sørget for at Cyril har fått sykkelen sin, hans kjæreste eie. Cyril er vill og ustyrlig, men han er ikke noe mysterium, han savner faren sin så forferdelig at det ikke er til å holde ut – og vi forstår ham og føler med ham.
De belgiske gullpalme-grossistene Jean-Pierre og Luc Dardenne er mestere i å fortelle tilsynelatende enkle og tilforlatelige hverdagsfortellinger som griper og ryster oss. Deres to beste filmer, Rosetta og Barnet skildrer sosiale forhold som er nesten ubegripelige i all sin urettferdighet.
Historien om Cyril befinner seg i samme klasse, men er kanskje ikke like godt forløst. Det mest ubegripelige her er at Cyril ikke har noen mor – spørsmålet om moren kommer aldri opp, men faren blir etter hvert funnet, og gjør det klart at han ikke klarer å ta seg av gutten – hans livssituasjon er altfor vanskelig. Ja, han sier faktisk at han ikke er i stand til å ta seg av gutten, fordi han blir altfor stresset, han klarer ikke å konsentrere seg om jobben, han er nødt til å tjene penger for å komme seg tilbake til et normalt liv osv.
Dermed kan det se ut som om Dardenne-brødrene ganske enkelt forsøker å vise hvordan det går når en tradisjonell mann ikke tar ansvar. Dette er altså en helt vanlig mann, se hvordan han takler situasjonen! Og gutten går nesten til grunne for våre øyne..

Når de ikke har tatt med noen morsfigur så er det vel for at denne problemstillingen skal være ren og klar. Men så må man altså likevel gripe til en kvinnelig omsorgsperson for å løse floken, som vi skal se..
Gutten med sykkelen er en film full av håp og med fantastiske skuespillerprestasjoner, heter det i omtalen på Oslokinoens nettsted. Det siste skal vi slutte oss til uten forbehold, men det med håpet er ikke lett å forstå at de kan påstå.
Den ulykkelige gutten dumper borti frisøren Samantha ved ett av sine utbrudd, og hun sier hun vil ta seg av ham.
Det er et rørende innspill, men det blir ikke lett for Samantha. Og det er ikke lett å tenke seg at gutten sånn uten videre skal kvitte seg med savnet av faren. Skjønt de begge synes å legge bredsiden til for å få det til. Og hun er jo tross alt kvinne..
-bb/