Anmelderne elsker Kvernelands Munch-bok

RALJERER: Steffen Kverneland raljerer friskt over Munchs selvportrett i helvete, malt i 1903..

Genialt nærbilde av et geni, skriver Dagbladet

Genialt nærbilde av et geni, skrev Dagbladets anmelder Erle Marie Sørheim sist uke om Steffen Kvernelands og Lars Fiskes nye tegneseriebok om Edvard Munch. 

I dag følger Aftenposten opp med å kalle den nye boka et storverk som forhåpentlig vil leve lenge — en råsterk biografi om en fascinerende kunstner som bør apellere til mange generasjoner.

Ja, Aftenpostens anmelder Harald Fossberg mener boka må bli pensum i skolen:

— ..Kverneland har samlet og omarbeidet Edvad Munchs omtumlede liv i det jeg ikke nøler med å kalle et praktverk som burde være pensum i skolen. Helst videregående, siden Munchs liv tidvis ter seg som en reise i rus, farger, nerver og galskap — sex, drugs og rock’n roll et århundre før uttrykket ble en del av populærkulturen, skriver Aftenposten.

MUNCH: Steffen Kverneland og Lars Fiskes bok om Munch er ute nå. Anmelderne elsker den..

Dagbladets anmelder skriver at det er i tegningene vi først og fremst får «høre» Kvernelands stemme.

— Og den er et selvsikkert brøl snarere enn en knefallen hyllest. I Kvernelands versjon er ikke Munch redusert til en vakker og mystisk kunstnermyte, han er en storhaket, pompøs, engstelig, rasende, omtenksom og romantisk kunstner. Altså et menneske, om enn et med geniale talenter, skriver Dagbladet.
— Det er dette som gjør Kvernelands portrett så originalt og innsiktsfullt; Kverneland er selv kunstner, ikke kunsthistoriker eller forfatter. Han ser og forstår dermed Munch på en annen måte. Fokuset blir forflyttet, bort fra teoretiske fortolkninger og analyser og inn i det visuelle, inn i den håndverksmessige. Og er det ikke der en kunstbiografi egentlig hører hjemme?
 

SOLEN: Kvernelands Munch i arbeid med Aula-dekorasjonen..

— Når Kverneland tegner at Munch maler på halvferdige malerier er det vanskelig å skjelne forskjellen, andre steder parafraserer han Munchs malerier på subtilt vis. Samtidig klarer han å holde på sin egen unike og humoristiske stil, skriver Erle Marie Sørheim.

— Dette illustreres godt i rutene hvor Munch maler et portrett av Strindberg. Vi ser Munchs sobre portrett, og samtidig den grønnhudede og rødøyde modellen som står bak staffeliet og svetter, på karakteristisk kvernelandsk vis. Dramatikeren Strindberg er en komitragisk sidekick gjennom hele boka, og med alle historiene som omslutter denne eksentriske svensken er det en åpenbar fristelse å ty til ham. Kvernelands sterke fokus på årene de hang sammen i Berlin, og delvis i Paris, rettferdiggjør derimot valget, selv om Strindberg til tider stjeler rutelyset fra hovedpersonen, heter det i Dagbladets anmeldelse.

TV-dokumentar: Fabelaktig om 22.07

EN ENGEL: Den ugandiske ungdomspolitikeren og flyktningen Rhita Nansubuga Asimwe er to måneder på vei og frykter hun skal abortere når hun står på doen på kantina på Utøya og hører skuddene nærme seg. Nå har barnet fått navnet Michael. Det er navnet på en engel. Engelen som passet på oss på doen, sier hun.. (Foto: Cobos Film)

TV-dokumentar om 22.07:

Fabelaktig, gripende, betagende..

TV-dokumentar: 

På feil sted til feil tid (Nl.)

NRK1

Regi: John Appell

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

— Jeg kan ikke glemme Tamtas ansikt når hun så seg i speilet og sminket seg. Hun var så lykkelig, hun fikk ikke sove. Hun nøt de siste dagene sine. Hun var såå lykkelig. Kan hun ha visst at det var hennes siste dager?

Den ugandiske ungdomspolitikeren og flyktningen Rhita Nansubuga Asimwe, en av de overlevende fra doen i kantinebygget på Utøya, beskriver i den fabelaktige nederlandske TV-dokumentaren som ble vist på NRK1 i går kveld hvorfor det fortsatt er umulig for henne å glemme sine døde venner fra Utøya-massakren.

MINNER: Georgiske Natia reiste tilbake til Utøya i fjor sommer for å minnes bestevenninnen Tamta, som ble skutt her i fjæra på sørsiden av øya.. (Foto: Cobos Film)
Rhita var gravid i andre måned og trodde hun skulle abortere da hun sto urørlig på doen sammen med sine nyvunne venner, norske Håkon Sandbakken og norsk-kurdiske Hajin Barzingi og lyttet til skuddene som nærmet seg.

På et absolutt betagende vis gir hun sitt bidrag til den stadig voksende og utdypende fortellingen om den grufulle dagen. På et flyktningemottak i Nederland blir hun intervjuet, første gang mens hun fortsatt er gravid, åpenbart i aller siste fase av graviditeten, når hun allerede har klar et navn på sin førstefødte:

— Han skal hete Michael. Michael er navnet på en engel. Det var en engel som passet på oss i Norge. Som passet på oss på toalettet.

Noen måneder etter fødselen steller hun ungen, gir ham bryst, og forteller:

— Ja, det er Michael. Som du ser er jeg sterk. Og jeg vet at jeg er sterk. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at han skal få et godt liv. Jeg vil at han skal bli jurist. Jeg vil han skal gå på Harvard, sier Rhita.

Det er fem av de overlevende, Harald Føsker fra regjeringskvartalet og georgiske Natia Chketiami i tillegg til Rhita, Håkon og norsk-kurdiske Hajin, samt noen pårørende og venner, som bidrar med sine beretninger i denne filmen.

MINNER: Natia, som selv overlevde, la et minnebrev mellom fjæresteinene.. (Foto: Cobos Film)
Historien bindes sammen gjennom historien om sønnen til Harald Føsker, Yngve, som døde i en basehopper-ulykke tidligere denne samme sommeren. 

— Etter min sønns død var jeg blitt forsiktig med hva jeg foretok meg. Vi kunne ikke risikere å miste én til i familien, sa han. Så kom eksplosjonen.

— Hvis jeg hadde forlatt kontoret fem minutter tidligere hadde jeg befunnet meg rett ved siden av bombebilen som eksploderte, fortalte Harald Føsker i den nederlandske TV-dokumentaren.

Med noen fabelaktige bilder av et svimlende basehopp, filmet av den norske filmgruppa Tordenfilm, blir vi inspirert til å tenke over den krasse ironien som ligger i at noen setter livet på spill for gleden av å kunne fly, mens andre altså dør av skudd fra en massemorder på en politisk ungdomsleir.

— Ingenting ville ha kunnet drepe min datter hvis hun ikke var falt for skuddene fra denne morderen, sier georgieren Avtandil Liparteliani, faren til Tamta som døde i vannkanten på Utøya. Kanskje kunne hun ha overlevd hvis hun hadde lært seg å svømme, spør han seg. Avtandil var en av de pårørende som reiste til rettssaken mot massemorderen i fjor. 

_bb/

Sendes også torsdag 4.april på NRK1 kl. 02.40 og hele tiden på nrk.no

Film: Zero Dark Thirty (am.)

HELTINNEN: Maya, spilt av Jessica Chastain, er kvinnen som jaget og fant Osama bin Laden, ifølge denne filmen. For sin innsats var filmskaperne truet med rettslig inngrep fra amerikanske myndigheter. (Foto: Filmweb)

En kvinnes hånd..
Film: Zero Dark Thirty (Am.)
Regi: Kathryn Bigelow
Med Jessica Chastain, Joe Edgerton, Chris Patt, Fares Fares, James Gandolfini
Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6..

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden
Er det noe Hollywood trenger er det en kvinnes hånd til å dempe machostilen som dominerer produktene fra underholdningsfabrikken ved foten av Beverly-åsene. Er det noe drømmefabrikken, og USA og resten av den vestlige verden også kan trenge, er det noen som kan kjøre en kile inn i de forestillingene som kan være ganske dominerende her i vesten om at alt USA gjør i resten av verden er uklanderlig. 
Kathryn Bigelow, som er noe så sjelden som en kvinnelig actionfilm-regissør, og som vant sine første to Oscar-statuetter for beste film og beste regi for den glimrende The Hurt Locker om en bombespesialist i Bagdad, har gitt Hollywood og hjemlandet, USA, litt av den medisinen som trengs med sin siste film, Zero Dark Thirty. 

ZERO DARK THIRTY: Ikke dokumentarisk, men likevel autentisk.. (Foto: Filmweb)
Der bruker hun atskillig tid og krefter på å vise hvordan den svært kontroversielle tortur-metodenwaterboarding ble brukt i forbindelse med jakten på Osama bin Laden, som altså denne filmen handler om. Etter mye oppstyr i forbindelse med premieren truet amerikanske myndigheter filmskaperne med rettssak på grunn av waterboarding-påstandene. Truslene ble midlertid droppet da filmselskapet erklærte at disse scenene ikke var ment å være dokumentariske. 
I Zero Dark Thirty er det altså den kvinnelige CIA-agenten Maya, spilt av Jessica Chastain, som gjennom ti år og mye motgang jager Osama Bin Laden og til slutt følger aksjonen i terroristens hjem i Pakistan fra sin base i Afghanistan, og der kan ta i mot helikopterne med Navy Seal Team 6 når de lander på Chapman-basen med liket av den døde terroristen.
I filmen er det også Maya som egenhendig trekker ned glidelåsen i likposen og bekrefter for én eneste nærværende amerikansk tjenestemann at det faktisk er Osama Bin Laden som er drept. Etter identifiseringen reiser hun mo alene i en svær Hercules-maskin, trolig hjem til USA, og filmens siste bilde viser den urokkelige kvinnen som feller en tåre på ferden..
Så hvor sann er denne heltinne-historien?
Et riss av figuren Maya er hentet fra boka No Easy Day av eks-Navy Seals-forfatteren Mark Bassionette som forteller om en person, en kvinne kalt Jen, som fortsatt skal være ansatt i CIA, som var svært sentral i jakten på bin Laden og trodde 100 prosent på at det var han som bodde i dette huset i Pakistan hvor han ble drept. 
I følge filmen var hun nærmest alene om denne overbevisningen, og likevel ble altså raidet gjennomført.. Så her har vi altså en slags kvasidokumentarisk film som insisterer på ikke å være dokumentarisk og samtidig utgir seg for å være temmelig autentisk.. En sensasjonell, og historisk, og en svært spennende beretning, er det uansett..
_bb/

Munch-museet: Staten bidrar, men..

STATEN VIL BIDRA: Kulturminister Hadia Tajik  sier i et intervju med Dagbladet i dag at hun gjerne vil at staten bidrar til et nytt Munch-museum, men hun trenger en ordentlig søknad fra kommunen..(Faksimile Aftenposten)

Kulturministeren vil bidra til nytt Munch-museum:

— Jeg er forventningsfull og utålmodig..

— Jeg er forventningsfull og utålmodig etter å få lov til å bidra til at et nytt Munch-museum blir reist i Oslo, sier kulturminister Hadia Tajik til Dagbladet i dag. Hennes utspill kommer samme dag som frustrasjonene rundt Oslo kommunes kaotiske behandling av Munch-museets situasjon eksploderer i både et allmøte på museet på Tøyen og en tre timers åpen høring i kulturkomiteen i Rådhuset.
Men kulturministeren stiller klare krav til kommunen for sin støtte til en bygging av et nytt Munch-museum:
— Før vi kan bidra må kommunen sende inn en fullverdig søknad. Den søknaden vi har fått nå mangler flertall. Den har ikke demokratisk forankring i Oslo kommune, og i tillegg mangler den noen tekniske detaljer som tomtekostnader og infrastruktur. Det må de få på plass, sier kulturministeren, som fortsatt ikke vil ta stilling til hvor museet skal ligge.
— Jeg tror det siste debatten om lokalisering av Munch-museet trenger er at det dukker opp en person til som gir uttrykk for sterke meninger om lokalisering. Det jeg gir uttrykk for er at staten veldig gjerne bidrar til at museet blir bygget. Det eneste vi trenger nå er at kommunen henvender seg til oss med en søknad som vi kan behandle, sier kulturminister Hadia Tajik. 
_bb/

Legger ut bildeserie fra Kyststien

Her er en liten bildereise fra den flotte kyststien på Nesodden fra Blylaget til Nesoddtangen. Jeg har både syklet og gått denne strekningen på sommertid, men det var veldig fint også på denne tiden selv om det var litt glatt enkelte steder, skriver Jan Ove Brenden som har lagt ut denne bildeserien på Torget på NRK Østlandssendingen fra sin rundtur på kyststien på Nesodden 1.mars i år. (Foto: Jan Ove Brenden)

Kulturrapport: Anmelderne kaster seksere etter Karpe Diem

SEKSERE: Anmelderne kaster seksere etter Magdi Omar Ytreeide  Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel i Karpe Diem etter konserten på Oslo Spektrum i går kveld.. (Faksimile: Carl Martin Nordby/Aftenposten)

De største stjernene,
skriver Aftenposten..

— Karpe Diem har gjort akkurat som de har villet denne kvelden, og gjennomføringen av visjonen deres står til toppkarakter. I dag er det publikum som har stjerner i øynene, og stjernene heter Chirag og Magdi.
Det skriver Aftenpostens Cecilie Asker og kaster en sekser etter Karpe Diems konsert for utsolgt hus på Oslo Spektrum i går kveld.
— I tillegg til låtene ligger mye av forklaringen til suksessen i den dønn ærlige arbeidsinnsatsen de legger inn hver eneste gang de er på scenen... Det tar ikke mange minuttene før både pyroteknikk og åtte strykere gjør at alle som ser Karpe Diem for første gang i kveld ikke blir skuffet.
— Det showet Karpe Diem står for i Oslo Spektrum gjør ingen norske artister etter dem, skriver Aftenposten.
Kok i Karpedammen, skriver VGs  Thomas Talseth og kaster en sekser på VG-terningen etter duoen på Spektrum-scenen:
— Karpe Diem gjør det ingen har gjort før dem — og de gjør det helt perfekt. Allerede før Chirag og Magdi går på scenen er det en historisk begivenhet — det er første gang et norsk hip hop-navn fyller Oslo Spektrum.
— Om de er preget av øyeblikket? Ja, men de lar seg ikke skiple av stundens alvor. Karpe gjør det de er aller best på og lager en vidunderlig rørende, heidundrende fest, skriver VG.
— Det er flott å se at to karer fra Oslo kan fylle Oslo Spektrum og tjene millioner på det de liker best — på hjemmebane. For hva skal vi med utlandet da? Du kan si hva du vil, men dette er hva drømmer er lagd av, skriver Dagsavisens Espen S. Hågensen Rusdal.
_bb/

Film: De urørlige (Fr.)

JOINT: Den svarte tjeneren (Omar Sy) byr sin steinrike herre (Francois Cluzet) på en joint. Det er ikke den eneste grensesprengende glede den fattige kan by den urørlige rike på.. (Foto: Filmweb)

Kloke sukkerklumper i uimotståelig film..

Film: De urørlige (Fr.)
Regi: Eric Toledano, Olivier Nakache
Med: Omar Sy, Francois Cluzet, Anne Le Ny, Audrey Fleurot, Clotilde Mollet, Alba Gaia Belugi, Cyril Mendy, Christian Ameri

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

De Urørlige er en oppløftende komedie om vennskap, tillit og menneskelige muligheter, og er den sanne historien om to menn som aldri skulle møtte hverandre. Det skriver Oslo Kino om den franske komediebomben som ble slått på målstreken i Oscar-racet av en annen franskpråklig film, Michael Hanekes Amour. Vår egen Kon-Tiki var jo også med i det sirkuset..
Og oppløftende er jo det minste man kan kalle denne historien om en svart og en hvit mann, en fattig og en rik, en av dem med liten kulturell ballast fra den øvre middelklasse, den andre en boklærd, litteratur- og klassiskmusikk-elskende mann. 
En av dem superviril, smellvakker, fargerik og danseglad, den andre, den rike, med et høyst ordinært utseende, og på toppen av det hele; lenket til en rullestol.
Så jo, du kan si at det i det virkelige livet ville vært høyst usannsynlig at de to skulle møtes og at et dypt og tillitsfullt vennskap skulle oppstå.
Også fordi den ene altså er tjener, den andre er herre. Her hjemme ville det i hvert fall vært uvanlig. I Frankrike, for eksempel, ville det vært ganske uhørt.
For i denne filmen hyres den svarte drabantbybeboeren — marihuanarøykende Driss(Omar Sy), fra Senegal, oppvokst hos sine besteforeldre fordi foreldrene ikke var noe tess, i en knøttliten, overbefolket leilighet i en svart Paris-forstad, — som ledsager, personlig trener, sjåfør etc. for den steinrike invalide (Francois Cluzet), som også har sine tragiske livserfaringer.
Og siden det viser seg — mot alle odds? — at begge er oppvakte, kulturelt og sosialt intelligente, varme og kjærlighetssøkende mennesker, sunne og normale personer, blir de gode venner som opplever at de kan bidra til å fylle — og fylle ut — hverandres liv uten at det behøver å være påtrengende..
Den engelske tittelen er Intouchables (vi har åpenbart fått den engelske, internasjonale versjonen her i landet siden det faller lettest for oss, men fransken er jo ikke dubbet her, slik den nok vil være i engelsktalende land) og ikke Untouchables og blir oversatt til norsk som De urørlige.
Det spiller jo på at den ene av hovedpersonene, han i rullestolen, ikke kan røre seg. Men det betyr ikke at vi ikke blir rørt av denne filmen. 
Den uhorvelige suksessen til denne filmen skal ikke forbause noen. Det er den perfekte underholdningsfilm, dette er filmatisk finsnekkeri, i den forstand at alle kjente knep i boka er tatt i bruk for å lukre følelsene våre — og følelsene våre roper høyt hurra. 
Og ikke bare på grunn av de to sukkerklumpene i hovedrollene, men også på grunn av den praktfulle måten regissørene, som også har skrevet denne historien, basert på en historie fra virkeligheten — har sydd sammen historien på. 
Parfait!
(Denne uka kom De Urørlige på DVD — og på iTunes, der vi så den, på vår iPad..)
_bb/

Operaen: Dødelig kjærlighet i Bjørvika

VELKLANG: Sugende velklang i helgas opera-oppsetning i Bjørvika, mener Dagbladet.. (Foto: Erik Berg)

"Sjeledrama av ypperste klasse.."

Sjeledrama av ypperste klasse, skriver Dagbladets veteran-anmelder Ståle Wikshåland etter helgas premiere på tandem-operaen Cavalleria Rusticana/I Pagliacci på Bjørvika-operaen. 
— Det er tradisjon for å spille disse to enakterne i tandem, slik de gjorde det i operaen lørdag. Og det ble sterkt, slik det skal være når poengene i de to gyserne treffer, omtrent som en dobbel nytelse.. Poengene kom tett og satt godt, skriver Dagbladet.

Aftenpostens opera- anmelder Ida Habbestad bemerker at Helt vanlige mennesker, helt vanlige følelser, står som overskrift for operaens to enaktere. Det er et sårbart utgangpunkt, mener anmelderen, og utdyper: 
—..I den stillferdige, vanlige fremstillingen er mye sårbart. Orkestrets mange solistiske partier er ujevne, og særlig i blåserekken savner jeg en større trygghet. Også i operakoret trenger forestillingen at stemmene mer overbevisende søker sammen, skriver Aftenpostens anmelder, som imidlertid er svært imponert over solistene, spesielt operaens egne krefter: 
— Forholdet mellom Marita Sølberg og Espen Langvik er strålende portrettert, mens oppsetningens høydepunkt for meg blir Ole Jørgen Kristiansens overveldende tolkning av klovnen. Kristiansens klang får romme både savn og lengsel, kjærlighet og ondskap — og fanger med det selve kjernen i disse verkene, skriver Aftenpostens Ida Habbestad..
_bb/

Nationaltheatret: Onkel Vanja. Regi: Liv Ullmann

TSJEKOV: Annike von der Lippe, Sverre Anker Ousdal og Anders Mordal i Tsjekovs Onkel Vanja på Nationaltheatret, i Liv Ullmanns regi.. (Foto: Erik Aavatsmark)

Aftenposten kritisk til Tsjekov på Nationaltheatret:

— Ullmanns Onkel Vanja er blitt russisk folklore..

VG kaster en femmer på terningen til Nationaltheatrets Onkel Vanja, Liv Ullmanns debut som teaterregissør i Norge. Dagsavisen fremhever to av skuespillerne, mens Aftenposten er skeptisk..

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

Med et stjernelag på scenen har Liv Ullmann laget en forestilling full av liv, lidenskap og melankoli, skriver VG. Liv Ullmann har gjort noe svært uvanlig: Hun har satt opp en tradisjonell, klassisk teaterforestilling. Og lykkes, skriver Dagbladet. 
Også Dagsavisen er positiv, men mener at stykket som helhet er mer ujevnt enn man skulle ønske. 
— Liv Ullmanns Onkel Vanja på Nationaltheatret er storslått og raus teaterkunst, men har fortsatt noe å vinne på intensitet, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer.
Men han fremhever enkelte av skuespillerne:
— Anders Baasmo Christiansen (Vanja) og Stine Mari Fyrileiv (Sonja) representerer det ypperste vi har av såvel nåtidig som fremtidig scenekunst. Både hver for seg og sammen løfter de Onkel Vanja opp til øyeblikk av perfeksjon, skriver Dagsavisen.

DET YPPERSTE: Anders Baasmo Christiansen blir hyllet av Dagsavisen for sin innsats som Onkel Vanja på Nationaltheatret.. (Foto: Erik Aavatsmark)

Aftenpostens Therese Bjørneboe bruker tittelenRussisk folklore på sin anmeldelse og mener det ikke udelt positivt.
— Liv Ullmann bryter ettertrykkelig med forventningene om at en Tsjekov fra hennes hånd kom til å bli stemningsmalende, tung og vemodig. Forestillingen er riktignok lang, og altfor ordrik. Men Ullmann regisserer med vekt på det burleske og komiske. Til den grad at Onkel Vanja får preg av å være en folkekomedie fra det 19.århundre, skriver Aftenposten.

HYLLET: Stine Mari Fyrileiv blir hyllet sammen med Anders Baasmo Christiansen for sin innsats i Ullmann-oppsetningen på Nationaltheatret. Her med Øystein Røger i et rollebilde.. (Foto: Erik Aavatsmark)

Vår største internasjonale stjerne har altså — et stykke på vei — lykkes i sin debut her hjemme som teaterregissør (hun høstet stor suksess i 2009 med den internasjonale oppsetningen av En sporvogn til begjær) når hun nå har satt opp Anton P. Tsjekovs Onkel Vanja, i David Mamets versjon, på Nationaltheatret, med premiere før helga. VG, Dagbladet og Dagsavisen synes langt på vei å være enige, mens Aftenposten altså er mer kritisk:
— Den største svakheten ved Ullmanns langt på vei historisk-realistiske oppsetning, er fraværet av historisitet og samfunnsanalyse. Tsjekovs Russland er blitt folklore, skriver Therese Bjørneboe, som også tar fatt i Ullmanns kjønnsroller:
— I Ullmanns regi fremstår de mannlige karakterene som kynikere, hysterikere eller bajaser. Mens kvinnene er edle og livsnære. Men Tsjekov så da ikke mindre ironisk på kvinner enn menn?, spør Aftenpostens anmelder.
— Liv Ullmann imponerer der hun setter opp Vanja på tradisjonelt vis: Skuespillerne gestalter realistiske skikkelser som blottlegger sine lengsler, sin selvopptatthet og sin sorg, skriver Dagbladets Andreas Wiese. 
— Og det virker: Dette er teater, og dette er teater med et ensemble med sterke skuespillere som får plass til å bruke sitt fag..
— Liv Ullmann har regissert et helstøpt ensemble med blikk for troverdighet i detaljene og mot til de sterke uttrykkene når fundamentet er på plass. Hos Tsjekov tar det tid, men her blir tiden fylt, skriver Dagbladet.
VGs Borghild Maaland mener Ullmann får Tsjekovs persongalleri til å angå oss med alle sine svakheter, følelser, og sine beske observasjoner.
— Vanja & Co er levende og livfulle individer, formidlet med en sterk troverdighet som vekker sterk sympati, skriver VGs teateranmelder og kaster en femmer på terningen.
De som er med: Sverre Anker Ousdal, Anders Baasmo Christiansen, Annike von der Lippe, Øystein Røger, Stine Mari Fyrileiv, Frøydis Armand, Anders Mordal, Kari Simonsen. 
_bb/

Munch-utstillingene: 264.000 i Århus — 40.000 på Tøyen..

SUKSESS: Munch-utstillingen Angst på ARoS Kunstmuseum i Århus, har hatt 264.000 besøkende siden åpningen 6. oktober, mens ca. 40.000 har besøkt Munch-utstillingen på Tøyen i samme tidsrom. Det kan jo ikke være på grunn av det danske museets vidunderlige ytre utforming.. (Foto: AMO)

Mens museet på Tøyen forfaller og medarbeidere må gå:

Se danskenes usnobbete suksess-museum

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden
I en situasjon hvor høyre-byrådet i Oslo har brukt 280 millioner kroner på å utrede et nytt Munch-museum i Bjørvika, må det eksisterende museet på Tøyen, som har slitt med dårlige budsjetter i årevis, nå takle et underskudd på 12 millioner kroner. 
Munch-direktør Stein Olav Henrichsen sa på NRKs Kulturnytt  fredag at han ikke kunne si noe om, eller hvor mange, medarbeidere som kan bli oppsagt som følge av budsjett-problemene, men at det trolig må effektueres allerede nå i mars måned. Utstillingen Det Moderne Øye, som har gått sin seiersgang over Europa og førte til en nær dobling av besøket på museet på Tøyen i november, tas av denne helgen. I morgen, søndag er siste mulighet for etternølere!.
Kulturbyråd Hallstein Bjercke forklarte situasjonen i NRK:
— Vi har større og mindre rehabiliterings-oppgaver som må gjøres i eksisterende bygg. De oppgavene som ikke er kritiske avventer vi til beslutningen om hvor museet skal ligge er klar, sa kulturbyråden.
Hans redegjørelse sto i skarp kontrast til Munch-direktør Henrichsens beretning i samme reportasje:
— Om vinteren har vi problemer med taket som lekker og som skaper kuldebroer hvor det blir ising på innsiden. Da må vi være til stede og tørke opp med koster langs taket og ved veggene, sa Henrichsen, som fortalte at dersom gradestokken ute synker under 14 kuldegrader, må de ansatte bruke kluter til å holde fukten vekk fra veggene, slik at det ikke ødelegger verkene som henger til utstilling..

SCHWUNG: Litt mer schwung over interiøret inni kassa til ARoS Kunstmuseum, men lysår fra Lambda, som nok fortsatt spøker i hodene til høyre-byrådet i Oslo.. (Foto: AMO)

Aftenposten skriver i dag at ca. 40000 mennesker har besøkt Det moderne øye siden åpningen av utstillingen 1.oktober på Munch-museet på Tøyen. Avisa sammenligner med ARoS kunstmuseum i Århus i Danmark der deres Munch-utstilling, Angst, er sett av 264.000 besøkende siden 6.oktober i fjor. 
Museet har et budsjett på 72 millioner danske kroner i året, litt under nivået til det norske Munch-museet. En tredjedel kommer fra offentlig finansiering, mens Munch-museets egeninntekt tilsvarer ca. 20 prosent av det totale budsjettet på rundt 86 millioner kroner.

Aftenposten gjør også et visst poeng av, uten å være direkte påtrengende, at det nye ARoS-museet fra 2011, er 43 meter og ni etasjer høyt med en enorm, sirkelrund utsiktsplattform på toppen, tegnet av den islandske kjendis-arkitekten Olafur Eliasson. Museet er formet som en kube, som det heter så fint i de arkitektoniske beskrivelsene. Resten av oss ville nok kalt det en kasse, ganske enkelt. 
Men, ja, det fungerer, åpenbart. Det som slår oss når vi ser bildene på hjemmesiden til det danske museet er at her har man ikke forsøkt å være fjong og flott, og ingen har falt på å tenke prestisje og signalbygg. Brutalt usnobbete som danskene kan være har de bygd en kasse stor nok til å romme det som trengs og plassert det i en helt usnobbete og uspennende bydel. 
Omtrent som Tøyen, altså..
_bb/

Katta ut av sekken: Oslo ber om hjelp til Munch-museet

SKRIIK: Med et skrik om statlige penger slipper Oslo-byrådet katta ut av sekken. De vil ha 30 prosent statsstøtte til nytt Munch-museum og nytt Deichmanske hovedbibliotek. Men hva med en Munch-stiftelse?.

Vil ha 30 prosent statsstøtte til Munch/Deichmanske

Kulturbyråden ber om drøyt 1,7 milliarder fra staten..

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

Oslo kommune vil innen 1.mars i år søke om statstilskudd til både et nytt Munch-museet og det nye Deichmanske bibliotek. Det fremgår av et brev kulturbyråden i Oslo, Hallstein Bjercke (V) har sendt til kulturminister Hadia Tadjik. Byrådet vil be om en statsstøtte på 30 prosent av kostnadene til de to sentrale kultur-institusjonene under tilskudds-ordningen for nasjonale kulturbygg, melder NRK. 
Kulturbyråden ber i brevet om et møte med kulturministeren for å drøfte realiseringen av de to institusjonene. Det store spørsmålet vil være om byrådet på dette møtet vil lufte tanken om opprettelsen av Munch-arven som en stiftelse eller aksjeselskap, en ide som Frps Carl I. Hagen fikk mye blest om i forrige uke. 
— Oslo kommune har et nasjonalt og internasjonalt ansvar for god forvaltning og formidling av Munchs kunst, og har som overordnet mål å reise et nytt, moderne og framtidsrettet museumsbygg for kunstsamlingen. Byrådet planlegger om kort tid å fremme en sak om nytt Munch-museum, skriver kulturbyråden i brevet til kulturministeren.
— Det er veldig leit at Oslo-byrådet ikke har klart å bestemme seg for lokalisering av et nytt Munch-museum, sier kulturminister Tajik til NRK. 
— Det har tatt veldig mange år. Munch testamenterte selv arven sin til Oslo kommune og det ville vært veldig flott både for  Munch, Norge og Oslo om Oslo kommune hadde klart å konkludere på dette, sier kulturministeren, som sier hun er avventende til møtet og det spørsmålet man ønsker å ta opp.

Prisen for de to kulturinstitusjonene har ligget på til sammen drøyt fem milliarder kroner etter siste telling, omtrent jevnt fordelt på de to byggene, men da snakker vi jo om prisen på Lambda som Munch-museum, et alternativ som jo forlengst er nedstemt i bystyret. 30 prosent av drøyt fem milliarder er rundt 1.7 milliarder. Vil kulturbyråden falle for dette eller forkaste det uten noen diskusjon? Og hva er egentlig byrådets Munch-alternativ? Et ekte luftslott?
Vårt stalltips er at kulturministeren vil la høyre/venstre-byrådet svette i denne saken i hvert fall fram til valget. Så hvis de borgerlige overtar i september sitter de plutselig med både bukta og alle de endene de kan tenke seg.. 
Så hvorfor stresse med dette nå?
_bb/