onsdag 12. oktober 2011

Månen er en hvit ost

(Foto: Pål Hansen, ukrut.com)


Månen er en hvit ost, ikke gul,  
Nesoddbåten er en fin båt, ganske kul,
Morning has broken, klokka er åtte, 

engelen Ragnhild daler snart ned i skjul.. 


-bb/

tirsdag 11. oktober 2011

Norsk kino-toppår

REKORD: Jo Nesbø-filmen Hodejegerne med Aksel Hennie i hovedrollen troner suverent på toppen av den norske kinofilmstatistikken, foreløpig. Oslo 31.august er på full fart oppover listene.. (Foto: Filmweb)


Historisk norsk filmår

Norske filmer på kino har hittil i år solgt nesten 1.9 millioner billetter. Det er det høyeste besøket for denne perioden i nyere tid, både i faktiske tall og markedsandeler, melder bransjebladet Film og Kino. Markedsandelen for norske filmer i denne perioden er på 21,9 prosent. I 2009, som er nest beste år i tilsvarende periode, var besøket på 1.6 millioner, med en markedsandel på 18,3 prosent.
På toppen av filmbestselgerlista ligger Jo Nesbø-filmen Hodejegerne med 44 millioner kroner i billettinntekter og et besøk på en snau halv million. Jørgen + Anne = sant ligger på andre plass med 165.872 besøkende og 11 mill. kroner i omsetning. En annen norsk storfilm, Oslo 31.august, hadde premiere i slutten av august og kommer bare på 13. plass på denne statistikken. 
Knerten i knipe og Få meg på, for faen, Kong Curling og Gråtass får en ny venn er også blant kinotoppselgerne.

Olav den hellige - en hunerkonge?

OLAV DEN HELLIGE - HUNER?: - Forutsatt at det er de samme kongeslekter som rent biologisk har fortsatt skulle det ikke undre meg om det faktisk er en rest av noe hunisk i denne kongeslekten (Ynglingeætten), sier arkeologiprofessor Lotte Hedeager. Her ved Raknehaugen på Jessheim, Nordens største gravhaug, bygd midt på 500-tallet.. (Foto: Bjørn Bratten)



De norske helte-kong-ene kan ha vært hun-ere..

Attila (bildet t.h.) og hans hunere besatte 

Norden på 400-tallet? 

Arkeologi-professor Lotte Hedeager påviser  - med støtte fra en forlengst glemt dansk språkforsker, at de nordiske kongeættene - med heltekonger som Olav Tryggvason og Olav den hellige - kan ha vært huniske!

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

Hunerne og andre asiatiske nomadefolk kan i flere hundre år i folkevandrings-tiden, kanskje helt opp til vikingtiden, ha okkupert det området som i dag er de nordiske landene. 
Det mener arkeologiprofessor Lotte Hedeager, leder for Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. 
Professorens funn kan bety at norske heltekonger som Olav Tryggvason og Olav den hellige var av hunisk avstamning.


Forutsatt at det er de samme kongeslekter som rent biologisk har fortsatt skulle det ikke undre meg om det faktisk er en rest av noe hunisk i denne kongeslekten (Ynglingeætten), sier arkeologi-professor Lotte Hedeager.
Snorre Sturlason mente nesten det samme. Ned gjennom århundrene har han vært avfeid av kirken og kongemakten – seinere av et nær enstemmig akademia - for sine beretninger om den tyrkiske hærføreren Odin (bildet t.h.) og hans ferd med folk og språk til nordområdene.

Rystende nok


Ifølge Snorre ble Odin og hans tyrkere forfedre for de nordiske kongeættene, Ynglingeætten i Norge/Sverige og Skjoldungene i Danmark. Det var jo rystende nok for både konge- og kirkemakt på den tiden. Hedeager påviser – nær sagt ned til minste detalj - med støtte fra en forlengst glemt dansk språkforsker, at de nordiske kongeættene - med heltekonger som Olav Tryggvason og Olav den hellige - var huniske!

Omstøter historien?

Professor Hedeagers funn kan med dette omstøte hele grunnlaget for den tidligste nordiske historien slik den er blitt tolket gjennom de siste hundreårenes nasjonsbyggings- og nasjonaliserings-prosesser.
Hedeager mener Snorre har forvekslet Odins reise med hunerkongen Attilas okkupasjonsferd over Europa på 400-tallet og at Snorre gjennom de sagn og myter som oppsto er blitt inspirert til rundt sju hundre år seinere å skrive om det tyrkiske folkets reise mot nord.

Attila hersket den gang over et enormt europeisk rike som strakte seg fra Kaspihavet til Nordsjøen og Baltikum. Historikeren Priscos som besøkte Attila ved hans hoff skrev om Attilas rike som grensende mot nord til ”øyene i Oseanet”, det vil si øyene i Østersjøen.


En ny sosial orden


- Det er forståelig at Attila i den nordiske mytologien ble forvekslet med den allerede eksisterende germanske guden Wotan/Odin og at både hunerne og Odins æser ble sett som eksempler på krigere som var lojale til sin konge, skriver Hedeager.
- Hunernes angrep må ha vært en uhørt rystende begivenhet, av et slag som aldri før var sett og som ble en helt spesiell opplevelse for skandinavene. Derfor ble Attila forvandlet og inkorporert i en allerede eksisterende mytologi.
- Det oppstod en helt ny og hierarkisk sosial orden, den nordiske mytologien ble omskapt for flere århundrer fremover, og det førte til en mektig nordisk motkraft mot de seierrike kristne regimene i sør, ifølge professor Hedeager.

Odin er Attila

I boka Iron Age Myth and Materiality – An Archeology of Scandinavia AD 400-1000 (se bildet t.h.), utgitt på det britisk/ amerikanske vitenskaps- forlaget Rout- ledge i juni i år, skriver Lotte Hedeager at den gammelnorske migrasjons-historien om Odin og æsene – Snorres beretning i prologen til Edda - er en omskapt mytologisk beretning om hunernes erobring av Skandinavia.

Ignorert

Lotte Hedeager støtter seg bl.a. til den forlengst glemte danske forskeren Niels Lukman som i en forelesning for sin doktorgrad på tysk i Leipzig under krigen hevdet at hunerne var i Skandinavia, ikke bare på et kort besøk, men at de hadde makten i området over lengre tid. Lukmans forelesning har vært lite kjent utenfor Tyskland, er aldri blitt oversatt til noe nordisk språk og har vært akademisk ignorert, trolig på grunn av det sterkt kontroversielle innholdet, i mange tiår.
Det var midt under den tyske okkupasjonen og danskene var i sterkt behov av noen helter som de kunne støtte seg til. Og der kom Niels med helter som viste seg, de største av dem, å være hunere, gotere og heruler, skrev en kollega som var til stede i ettertid.

HUNERGRAVER?Enestående funn av monumentale gravferdstradisjoner bekrefter de nye kongeættene, altså hunerne, bl.a. her i Borre i Vestfold.. (Foto: Bjørn Bratten)

Mesterlig

- Hans mesterlige tolkning av den skandinaviske historien før 800-tallet fortjener oppmerksomhet, skriver Hedeager.
Lukmans doktoravhandling, med tittelen ”Skjoldunge und Skilfinger” handler om to av de tre nordiske kongerekkene (den tredje er den norsk/svenske Ynglingeætten). Han identifiserer en uavhengig hunisk tradisjon, forankret i historiene til disse kongerekkene og deres forhold til Hlridargard, dagens Lejre på Sjælland, og Gamle Uppsala i Mälaren- området.



HUNERE?: Var det slik de så ut, de gamle hunere, slik de er portrettert på Borre?.. (Foto: Bjørn Bratten)


Tradisjonene  omfatter flere godt bekreftede historiske personer før og etter Attila. De nordiske figurene i Skjoldunge-Skilfinger-tradisjonen – Halfdan, Roar, Ottar og Adils – sammenfaller med de huniske kongene Huldin (399-410), Ruga (422-34), Ottar (?-430) og Attila (434-53) som er nevnt i den romersk-gotiske historikeren Jordanes gotersaga (De origine acti busque Getarum (551 e.Kr.).

Herskende elite

- Disse sammenfallende opplysningene, som stemte overens ned til minste detalj, tvang Lukman til å konkludere med at hunerne ikke bare reiste nordover, men faktisk etablerte seg som en herskende elite i Norden selv før Attilas tid, og at de oppholdt seg i området helt til Attilas sønn og etterfølger Helleacs (dvs Helge) nederlag mot østgoterne i 455, skriver Lotte Hedeager. 

HUNERE?: ..kanskje mer slik, med utpreget asiatiske trekk, som på disse ansiktsmaskene fra folkevandringstiden, funnet i Anda, Tveitane og Lunde i Norge og på Sjælland og Jylland. Slike ansikter med tydelige asiatiske trekk ble funnet sentralt plassert i første generasjons danske og norske brosjer med forseggjorte dyreornamenter.. (Foto: Bjørn Bratten)


Ifølge Niels Lukman kom en gruppe med herulske konger tilbake til Sverige med sitt folk i 512, etter at de nordiske landene hadde vært uten konger etter hunernes fall. Hedeager skriver at Niels Lukman gjør et plausibelt poeng ut av at herulenes militært erfarne konger kom til å spille en viktig rolle etter sin tilbakekomst og overlevde i området helt til vikingtiden og utover i tidlig middelalder.
- De historiske bevisene for oppkomsten av de nye kongeættene blir understøttet av at det gjenoppsto monumentale gravferds-tradisjoner som er bekreftet arkeologisk av enestående funn av gravhauger, som i svenske Gamle Uppsala, norske Borre og Lejre på Sjælland, forteller professor Lotte Hedeager.

Les mer i Dagbladet

mandag 10. oktober 2011

Film: Oslo 31.august (No.)






FORSLITT: Oslo-tone:  Nakenbading før åpningstid i Frognerbadet.. (Foto: Filmweb)



En norsk bølgefilm

Film: Oslo 31.august (No.)
Regi: Joachim Trier
Med Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

En ung intellektuell fra bedrestilt vestkantmiljø er på vei ut i livet etter ti måneders rusavvenning, men hans runder til gamle venner og familiemedlemmer lærer ham at det ikke fins noen plass for ham, de har alle nok med sitt, mer enn nok med sitt.
Og han er jo narkoman, ikke sant.
Joachim Triers Cannes-suksess er blitt mottatt med et ras av seksere fra anmelderne, publikum strømmer til kinoene, og vi er trolig vitne til den klareste norske spillefilmsuksess noen gang.
Og kanskje den mest helstøpte norske film som noen gang er laget. Og det er jo ikke verst. På den annen side: Hvor hard er egentlig konkurransen, om vi skal tenke oss om..
Foreløpig gjenstår det atskillig å spille inn i kasseapparatene, og utenlandssalget er det heller ikke noe å si på.
Så hva er det Joachim Trier gjør som er riktig?


TRISTESSE: Anders Danielsen Lie og Hans Olav Brenner i Oslo 31.august.. (Foto: Filmweb)


Det var jo ikke uten videre gitt at en film som Oslo 31.august skulle treffe et stort norsk publikum, samtidig som den blir møtt med begeistring hos et mangfoldig utenlandsk publikum.
Om noen hadde spurt meg på forhånd om denne type film skulle lykkes  i 2011 hadde jeg kanskje sagt no way, i stil med den rådende norske ungdomssjargong.
For dette er en påfallende gammelmodig film, i form og livsholdning. Den ser nesten ut som en blåkopi av tilsvarende filmer i den franske bølgens ungdom, på tidlig sekstitall, inspirert av de store franske og italienske mestere.
En stillferdig, unorsk tristesse, med kontaktløse mennesker som snakker forbi hverandre, tilsynelatende tilfredse med en velordnet og velstående tilværelse, men tilfredsheten sprekker straks den blir utfordret.
Det smaker av Fellini, Antonioni og Truffaut, filmer somUnge Hyklere, Natten, Det søte liv osv.. Vi ser et vestkant-Oslo som et litt frossent, skjønt sommerlig eksemplar av Roma eller Paris. Så er det da også et fransk forelegg, gjort etter en såkalt kultroman av Pierre Drieu de la Rochelle..

KORT SAGTTristesse.. (Foto: Filmweb)

Men det er nok ikke nostalgien som rir de unge menneskene som går og ser denne filmen. De kjenner seg igjen i temaet og livsholdningen, og de faller for den fine, jevne fortellerflyten, et elegant, velskrevet manus - ikke uten tidvis stor, varm og raus humor - og et solid skuespilleri.
Kort sagt, et solid stykke filmarbeid.
Så må det altså også sies at all denne flinke nummenheten, lånt fra en annen tidsepoke, kan virke påklistret. 
For er det virkelig slik at ingenting har skjedd, at vestkanten og resten av den velbergete vestlige verden har ligget der uberørt og urørt de siste femti årene. Ikkeno Vietnam, ikke noe Nine Eleven..
At de menneskene som vokste opp i denne tiden ikke skjønte noe av hva som traff dem.. (Tja, det hører jo hjemme i sjangeren..) 
Og de som nettopp er blitt voksne, de unge i denne filmen, fylles av den samme lede som alle velbergete unge til alle tider har følt? Unge Werter, bare på Ecstasy?

Og så er det kanskje bare slik at denne filmen egentlig utspiller seg i 1964 og at John F. Kennedy nettopp er død, for et drøyt halvår siden, og samtidig hadde premiere denne uka på TV-serien om sitt liv. Veldig dårlig TV-serie, forresten..
-bb/



Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Ukas TV-omtale: Spinkel oppreisning for Frontsøstrene

FRONTSØSTERSøster Astrid blant tyske soldater på Østfronten under krigen.. (Foto: Mica Film)


Sosialpornografisk ny TV-dokumentar på NRK

"Frontsøstrene plasker filmskaperne Grindaker/Kjøs i flere sekvenser uti med begge beina i det som rett og slett må kalles sosialpornografi.."  

TV-dokumentar: Frontsøstrene (No.)
Regi: Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker
Produsent: Mica Film 
Sendt på NRK1 lørdag 8.oktober


Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

Det var en svært spinkel oppreisning å hente for de såkalte Frontsøstrene i den NRK1-sendte TV-dokumentaren i beste sendetid på lørdag kveld, om det var det som var meningen med denne filmen. 
Den er produsert på en måte som slett ikke bidrar til å lette på den ubegripelig børen som de gamle kvinnene som dette handler om, har slitt med gjennom et langt liv.
Dét måtte jo ellers være et slags hovedmotiv for å sette i gang et såpass vidløftig filmprosjekt. 
Resultatet på skjermen er en dvelende, smertefull og ubegripelig taus beretning, der de gamle kvinnenes bitre minner bare formidles i løsrevne brokker som ikke bidrar til å bringe noen helhet eller sammenheng i beretningen. 
Savnet av en sammenbindende, veiledende og omsorgsfull fortellerstemme er bokstavelig talt skrikende.




REGIPAR: Frontsøstrene er laget av de to regissørene Karoline Grindaker og Hilde K. Kjøs, her på Kortfilm- festivalen i Grimstad i 2008..



Dette er desto mer slående når man vet at i forhånds-reportasjen på NRK.no om den en time og ti minutter lange filmen blir de relevante argumentene for å lage en slik film behørig omtalt. 
Men filmen selv lever ikke opp til ambisjonene. De seks kvinnene som er intervjuet, av totalt 450 som vervet seg for Røde Kors, og ble sendt til Østfronten for å pleie hovedsakelig tyske soldater under krigen, blir langt på vei latt i stikken av filmskaperne - og NRK, som ansvarlig utgiver. 
Filmen er laget av
 Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker for produsenten Mica Film. Regiparet Kjøs og Grindaker har tidligere laget prisvinnende dokumentarfilmer som den bemerkelsesverdige Lykkens Grøde om fjellbygda Lykkja og familien Lykken, en film som fikk gjentatte visninger på NRK TV.Til NRK.no sier historikeren Hans Fredrik Dahl at Røde Kors kunne gjort mer for å hedre kvinnene for jobben de gjorde.
- Røde Kors så på dem som samaritaner, men organisasjonen har ikke kunnet motsette seg at kvinnene ble straffet, sier Dahl. Først i 1990 kom beklagelsen fra organisasjonen. 


SKAMMEN: Janna har levd med skammen siden hun valgte å jobbe som Røde Kors-søster på Østfronten under krigen.. (Foto: Mica Film)

- Norges Røde Kors mener at tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig, sa daværende president i Røde Kors, Bjørn Bruland, ifølge NRK.no. 
Den manglende støtten fra arbeidsgiveren har ikke vært tema under innspillingen av filmen, blir det konstatert i reportasjen på nettstedet. 
Dette oppleves som fullstendig uholdbart når man ser filmen. De seks kvinnene, som alle var rundt 20 år rundt 1940, er altså rundt 90 år i dag. 
Flere av dem ble dømt til fengsel for landssvik da krigen var over, andre ble boende i Tyskland og bor der fortsatt den dag i dag. 
- I 65 år har de båret på skammen for at de valgte å pleie tyske soldater under krigen. Og det på tross av at de aldri jobbet for fienden, men vervet seg for Røde Kors, heter det i omtalen. 

Men i filmen er det lite støtte å hente for de gamle kvinnene. Skammen har vært så voldsom at noen av kvinnene ikke en gang har fortalt hemmeligheten til sine egne barn, fremgår det av omtalen.
- Det har vært skrevet lite om kvinners liv og innsats under krigen. I forhold til frontkjemperne har jo frontsøstrene kommet veldig i skyggen, sier Dahl.
- I tillegg er det jo en ambivalens når det gjelder frontsøstrene. De var upartiske samaritaner som ble innrullert i en stor, verdensomspennende krig. Det var nok vanskelig å vurdere dem moralsk, sier Hans Fredrik Dahl.
Filmen om frontsøstrene har pinlig lite å by på når det gjelder den slags vurderinger - filmskaperne synes å være mer opptatt av filmatiske virkemidler, talende pauser og dramatiske arkivsnutter enn å tale de gamle kvinnenes sak, på tampen av et nesten ufattelig tungt liv.

I deres mest vellykte film hittil, Lykkens Grøde, balanserer Grindaker/Kjøs på en knivsegg, helt på kanten av hva som kan se ut som en litt ansvarsløs omgang med objektene for sin virksomhet. I Frontsøstrene plasker de i flere sekvenser uti med begge beina i det som rett og slett må kalles sosialpornografi..  
-bb/



Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK