Nesoddblikk: Det står et tre i skogen..

MOR EIK: "Her står et tre som mine venner i ørkenen i Arizona straks ville opphøyd til en hellig- dom.."  ALLE FOTOS: Bjørn Bratten


Mor Eik og Bror Ulv

En eventyrlig ulvehistorie fra Nordre Frogn/Fagerstrands-området i forrige uke..

Av Sol  Sekse, Avisa Nesodden

Jeg går til skogen, noe jeg har lett for å gjøre når jeg trenger påfyll eller kanskje leter etter svar på noe som jeg grubler på eller strever med, noe som er vanskelig. Etter å ha gått et stykke innover på et sted hvor jeg ikke har gått før, får jeg øye på en lysning der borte inne mellom alle de mørke grantrærne. Det har falt litt snø og etter hvert ser jeg at det jeg så som en lysning var solen som reflekterte på en stor stein dekket med et tynt lag av ny snø.  Når jeg kommer helt frem ser jeg at det står en fabelaktig, diger gammel eik midt i lysningen.

STAMMEN:

"Den nederste delen 

av stammen er så 

tjukk at jeg ikke 

rekker rundt 

med armene mine.."

Tankene mine går straks til mine venner i ørkenen i Arizona og hvordan de gleder seg over det minste lille tre, og her står et tre som de straks ville opphøyd til en helligdom. Eika er kranset, nærmest omringet av slike store steiner som ser ut som de ligger der ene og alene for å beskytte det hellige treet. Alle bladene er forlengst falt av, men det er likevel vakkert i sin form. Grenene er dekket av grønn mose som noen steder henger nedover i tynne tråder. Den nederste delen av stammen er så tykk at jeg ikke rekker rundt med armene mine. Jeg føler meg heldig som er kommet til en så fin plass og klatrer opp på en av steinene hvor jeg blir stående og se.  Gran, bjerk og furu holder seg på respektfull avstand som om de vet at Mor Eik trenger plass. Formen på den store og gamle er klassisk, tykk stamme og et lite stykke opp kommer store grener som armer ut til hver side og oppover blir grenene litt mindre, kronen har en fin bue. 

MOR EIK: "Når jeg er fremme ved Mor Eik går jeg litt bortenfor den største steinen.."


Jeg bar på en bekymring da jeg gikk inn i skogen, den var blitt litt mindre da jeg låste meg inn hjemme. Jeg bestemmer meg for å gå til eikeplassen neste dag, bare for å være sikker på at jeg finner lett frem og for å hente mer av den gode følelsen jeg fikk da jeg sto der. Idet jeg finner frem til stedet hvor jeg går inn i skogen legger jeg merke til et sett med dyrespor i snøen. Sporene følger min vei et stykke, men så skrår de litt mer mot venstre og jeg fortsetter rett frem. Når jeg er fremme ved Mor Eik går jeg litt bortenfor den største steinen slik at det blir lettere for meg å klatre opp fra den andre siden. Og der, akkurat der kommer sporene jeg tidligere hadde hatt følge av inn mot meg der jeg står. De  kommer inn i lysningen fra en annen kant og går rett foran meg og stopper oppå en mindre stein. Nå først begynner jeg å lure på om dette kan være ulvespor, de er for store til å være rev tenker jeg. Jeg har aldri sett ulvespor og vet egentlig ikke hvordan de ser ut, men på en eller annen måte vet jeg at dette er ulv.


SPOR: "De går 
rett foran meg og 
stopper oppå 
en mindre stein.."

Jeg vet også at ulver ikke oppløses til intet og derfor begynner jeg å lete etter fortset- telsen av sporene. Jeg finner dem oppe på en av de store steinene, ikke bare finner jeg spor men også merker etter pels der hvor Ulve- gutten har ligget. Som sagt, jeg er ingen sporfinner men jeg skjønner nok til å se at denne ulven nylig har ligget der. Det er ikke veldig vanskelig å skille nye og eldre spor i snø. Jeg blir merkelig glad over at ulven har ligget akkurat der hvor jeg sto og så på Mor Eik dagen i forveien. Jeg blir rørt og kjenner meg enda mer som en del av naturen på lik linje med alt levende på jord. Indianernes måte å tenke på har smittet over etter tre overvintringer i Arizona blant Navajo og Hopi. Jeg kjenner takknemlighet, en merkelig form for takknemlighet midt i det vanskelige.

Vel hjemme leter jeg etter ulvespor på datamaskinen min for å få bekreftet det jeg allerede vet. I tillegg til spor viser siden jeg finner også et kart over hvor ulvene nå er å finne i Norge. Jo da, Nordre Frogn er en del av området. Neste dag har jeg annet å gjøre og kommer meg ikke ut i skogen, men dagen deretter skynder jeg meg til eikeplassen for å undersøke om ulven har sovet der igjen. Nei, ingen nye spor. Litt skuffet, men likevel glad for å ha denne flotte plassen å gå til. Jeg snakker litt med Mor Eik og bestemmer meg for å gå helt ned til veien for å sjekke postkassen før jeg går hjem igjen. Og der, på veien ned mot postkassene ser jeg spor. De kommer nedenfra og går oppover i en helt rett linje, den ene foten rett foran den andre og den tredje og fjerde. Elegante og målbevisste virker sporene, ingen vimsing her og der som man ofte ser når en hund har gått i snø. Jeg henter posten og passer på å legge merke til hvert eneste spor når jeg går opp igjen. 
Og der, cirka fem meter før det stedet hvor jeg pleier å gå inn i skogen skrår Bror Ulv sine fotavtrykk innover og forsvinner. Jeg vet allerede at han ikke gikk til eikeplassen så jeg følger ikke etter. Oppe igjen ved hytten min ser jeg plutselig spor som går inn i oppkjørselen til naboen og ved nærmere undersøkelse ser jeg at Bror Ulv har vært på besøk. Naboen min bruker ikke hytten om vinteren så der er ingen andre spor fra før. Jeg følger sporene og etter en stund skrår de fra naboens tomt og over til min. De går opp mot treet der jeg mater fuglene ved vestveggen, så hopper de ned igjen og forsvinner inn i skogen på den andre siden. Jeg lar den gå i fred nå. Den har vært oppe og hilst på meg, den har kommet helt inntil husveggen min for å si at nå stikker jeg. Det er på tide å gå videre og det tenker jeg at jeg også må gjøre, det er bare å gå videre, slik som Bror Ulv gjør, og ikke dvele ved det vanskelige.