Kammer-opera på Scene 2

LUCRETIA: Katija Dragojevic synger hovedrollen som Lucretia - så blendende og fleksibelt at hårene reiser seg, skriver anmelderne.. (Foto: Erik Berg)

Kammer-opera om vold

(Sist oppdatert 28. og 29. januar: Regissørens forsøk på å modernisere Benjamin Brittens antikke tragedie kommer ut som en gigantisk trivialisering.. Men fortellingen kommer sterkt igjennom likevel, takket være lysende prestasjoner både på scenen og i orkestergrava, skriver Dagbladet. Svenske Katija Dragojevic synger tittelrollen så blendende og balansert at hårene reiser seg, skriver Aftenposten..)

Thaddeus Strassberger, som nettopp har hatt stor suksess med Figaros bryllup på Hovedscenen, trer inn i en langt mørkere historie når han nå regisserer The Rape of Lucretia på Scene 2 med premiere 27.januar, melder Den norske Opera i en pressemelding.

I teksten som operaen baserer seg på, skuespillet Le viol de Lucrèce av André Obey, utspiller handlingen seg i et krigstruet Roma. En gruppe soldater diskuterer om konene deres har vært utro mens de har vært borte. Det viser seg at Lucretia er den eneste som har vært trofast mot sin mann, general Collatinus. 
Strassberger har ført oppsetningen inn i vår tid, med moderne par i en designerleilighet, og der den før-kristne tiden ligger som et bakteppe. Den groteske handlingen kunne ha funnet sted hvor som helst og når som helst. Kanskje også hos hvem som helst? 
The Rape of Lucretia hadde premiere i juli 1946, og var den første av flere kammeroperaer fra Benjamin Brittens hånd. Verket er skrevet for åtte sangere og 13 musikere. Librettist Ronald Duncan har i henhold til gresk tradisjon innført kommenterende kor i fortellingen – i form av én kvinnelig og én mannlig forteller. 


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Kulturrapport fra hovedstaden

GJESTESPILL: Orfeus, Euridike og Amor kom alle på besøk til Den norske Opera og Ballett..

Besnærende stusslig Orphée på operaen

Høsten 2007 debuterte den verdenskjente koreografen Mats Ek som operaregissør. Resultatet ble en strålende og høyst original oppsetning av Christoph Willibald Glucks Orphée på Kungliga Operan i Sverige.  Nå kommer forestillingen, som gjorde stor suksess i Stockholm, som gjestespill til Hovedscenen, med premiere torsdag 13.januar. Ek forteller med humor og innlevelse sin historie om den aldrende Orfeus, om hans reise til underverdenen for å hente sitt livs kjærlighet, Eurydike, tilbake til livet.



(Oppdatert 17.januar 2011: Besnærende stusslig, skriver Aftenpostens anmelder Ingrid Røynesdal om denne operaoppsetningen, som ifølge anmelderen er "verd å se, mer enn den er verd å høre.." Plottet er en historisk kuriositet, skriver anmelderen, som mener Mats Ek levendegjør det visuelle på en så personlig, smakfull og inngripende måte at han knekker de historiske kodene... Med Marie-Louise Ekmans enkle scenografiske bakteppe i tillegg slår det visuelle så sterkt inn at jeg innimellom nesten glemmer å høre på musikken, skriver Aftenpostens anmelder.)


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Operaen: Avisene slakter verdenspremieren

SLAKT: Jorda Rundt osv. byr på en eksotisk rundreise i operahistorien. Men avisene slakter forestillingen .. (Foto: Erik Berg)

Endelig jorda rundt -
men slakt i avisene..    

Den erfarne musikkritikeren i Dagbladet, Ståle Wikshaaland, er ikke nådig i anmeldelsen av Bjørvika-operaens verdenspremiere på Jorden rundt på 80 dager, med musikk av Gisle Kverndokk, libretto av Øystein Wiik - og regi av Nesoddens egen Stein Winge..
- Øystein Wiik har snekret sammen en libretto som er som rimerier på konfirmasjonsfest-stadiet, skriver Wikshaaland.
Aftenpostens Ingrid Røynesdal er mer velvillig og mener det er viktig med meningsforskjeller om samtidens musikk, og sikter til tilløpene til buing fra publikum under premieren.
Jorden rundt osv.., skulle ha åpnet operaen i Bjørvika i sin tid, men måtte utsettes av tekniske årsaker.

Litt av alt og ingenting

- Det ble mye av lite, eller litt av alt og ingenting, skriver Ståle Wikshaaland.
- På mange måter ble det den nye sceneteknikken som inntok hovedrollen. Selve operafortellingen kokte på mange måter bort i kålen, den enkle og velkjente historien om kappløpet rundt jorda ble hengende på slep etter den musikalske fortellingen om den.

- Oftest er det best at teksten til Øystein Wiik kommer så dårlig gjennom, og forøvrig løser forestillingen seg opp i enkelt-tablåer som forestillingen gir foranledning til, skriver Wikshaaland, og fortsetter:

JORDA RUNDT: London! (Foto: Erik Berg)

Pastisjer

- Men hva er det Kverndokk gjør, på musikksida? Han lar visittene til fortidenes operaer, med assosiasjoner pr. geografi, bli utgangspunkt for pastisjer...Noen ganger blir det som repriser på den velkjente sporten å tegne mustasje på Mona Lisa, andre ganger får det Kverndokk til å ta av i stilistiske ellipser med sterk innfarging av musikal-assosiasjoner.

- Det er på mange måter forestillingens sterkeste sider. Selv likte jeg for eksempel Toril Carlsen som Turandot og Knut Skram som Den Flyvende Hollender, i opptrinn som smakte av det overdådige, skriver Wikshaaland, som ellers mener at denne forestillingen blir en nærstudie i hvordan nitid tilpasning til scenemaskineriets rytme, og operakonvensjoner som henger og slenger, får oppsetningen til å spore av, om og om igjen.

Spis pent, gutt

- Men er dette den utlovede familieforestillingen?, spør Dagbladets anmelder og svarer selv:

- I så fall av det omvendte slaget: Spis pent, gutt, eller så tar vi deg med på Jorden rundt på 80 dager..

JORDA RUNDT: New York!.. (Foto: Erik Berg)

Mens Wikshaaland anmeldelse er skrevet etter premieren fredag 21.mai, har Aftenpostens anmelder, Ingrid Røynesdal, hatt pinsehelga å tenke seg om på, og har en mer forsonlig tilnærming i sin anmeldelse:

- Dersom dette hadde vært operaens åpningsforestilling, slik den opprinnelig var tenkt, hadde jeg kanskje blitt mer imponert over teknikken. Men når Jorden rundt nå hopper etter nylige oppsetninger som Figaros Bryllup og spektakulære Tannhäuser, der vi hoppet i stolene av begeistring over den scenografiske oppfinnsomheten, fremstår denne oppsetningen, kanskje urettferdig, som ordinær, skriver Røynesdal.

Buing

- Det er sjelden å høre buing i norske konsertsaler, men på fredagens premiere ble det under aplausen tydelig at det var sterke negative og positive meninger om Kverndokks opera. Det er faktisk gledelig. For om oppsetningen kan bidra til et større engasjement og en reell meningsbrytning om samtidens musikk, så er den i seg selv viktig. Operaen spilles bare ti ganger, fram til 19.juni, og det er utsolgt alle kveldene. Det burde vel inspirere operaledelsen til å bestille nye verk?, heter det i Aftenpostens anmeldelse.

JORDA RUNDT: Paris!.. (Foto: Erik Berg)

Karikatur av seg sjøl

Dagsavisens Ida Habbestad er som Aftenpostens anmelder mer forsonende, men skriver til slutt i sin  anmeldelse, på nynorsk:
- Men den største utfordringa er den nær uoverkomelege oppgåva opphavspersonane har gjeve seg når dei har ynskt å laga ein opera buffa for vår tid. Snart møter dei utfordringa at operaforma er gamal, og at møtet mellom slapstick og opera, tempo og skjønnsang lett kan få noko «satt» over seg. I mine augo vert då òg showstopparane Violetta (Eli Kristin Hansveen), Tosca (Itziar Galdos) og Turandot (Toril Carlsen) for dvelande og utkomponerte, medan vitsane generelt er for slappe, klisjéprega, timinga operatisk, rett og slett.

Lystad og Mjøen

- Eit siste problem kjem til syne når referansane librettisten har med seg er gamle. Eg tenkjer ikkje på det konkrete spelet på gamle verk, men på humoristiske referansar som skriv seg meir mot 70/80-talets Lystad og Mjøen enn humoristar i nyare tid. 

- Ikkje dermed sagt at opera må vera oppdatert på eitkvart moderne uttrykk. Men like mykje som «Jorden rundt på 80 dager» er ein moderne opera buffa, vert verket ein påminnar om avstanden mellom den tradisjonelle operaforma og nettopp vår eiga tid. Slik balanserer det hårfint mellom det artige og mot å bli ein karikatur av seg sjølv, skriver Dagsavisens anmelder.

En flik av opera

Du ser den som en skinnende liten hvit firkant over kongeskipet Norge der det ligger ved den gamle Fred. Olsen-kaia. Det er alt vi sjøfarende på vei inn i Oslos indre havn får med oss av den splitter nye operabygningen når vi kommer sjøveien til hovedstaden.
Og det gjelder jo ikke bare oss på Nesoddbåtene. Alle ferjene og cruiseskipene kommer jo den samme veien, bortsett fra danskebåtene, da. De kommer riktignok den samme veien, men de legger til på østsiden av Vippetangen, så der får de jo fritt syn mot den marmorhvite, eller -gule, alt ettersom, operabygningen. Men danskebåtene skal flyttes til Filipstad-området.
Så er det ikke slik at operaen ligger der bare for å ses fra sjøen. Men det er ikke fritt for at man tenker, i krystallklar etterpåklokskap, at den ligger bortgjemt der borte i Bjørvika. Det skulle bli så fint med kultur i Bjørvika, ikke minst i sammenheng med bydelene i det gamle Oslo. Men nå ødelegger barkode-bebyggelsen de mulighetene til kontakt som lå i den beliggenheten.
Så operaen burde ligget på Vestbanen? Nei, overhode ikke, der er/var det for trangt. Operaen skulle ligget ytterst på Vippetangen, det er det den skulle gjort. På Vippetangen. Ikke sant?..BB..