tirsdag 22. januar 2008

Film: Kautokeino-opprøret (no.)


DE UOVER-VINNELIGE?: Mikkel Gaup og hans venner på vei til det avgjørende slaget i Kautokeino-opprøret.. (Foto: Filmweb)


Sympatisk, men blekt..


Film: Kautokeino-opprøret (No.)
Regi: Nils Gaup
Med Mikkel Gaup, Anni-Kristiina Juuso, Bjørn Sundquist, Mikael Persbrandt, Mikael Nyquist
Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6


(Oppdatert 7.januar 2010 kl. 00.15 etter visning av første episode av TV-serien)
For drøyt tjue år siden viste den ukjente samiske filmregissøren Nils Gaup sin nye spillefilm Veiviseren i en første pressevisning på Colosseum, med etterfølgende pressekonferanse i foajeen. Og interessen var laber.
På pressekonferansen satt spørsmålene langt inne, og det var åpenbart at norske filmjournalister og –kritikere ikke var modne for en samisk westernfilm. De skulle imidlertid snart bli nødt til å gå i seg selv og revurdere sin skepsis. Det ble Oscar-nominasjon og Disney-oppdrag med Håkon Håkonsen og resten er norsk filmhistorie.
Allerede under Håkonsen-produksjonen på Fiji begynte så Nils Gaup å snakke om drømmen om en gang å lage film av Kautokeino-opprøret. Nå går denne filmen på norske kinoer, som den dyreste film som er produsert i Norge.
Dessverre er ikke Kautokeino-opprøret blitt noen ny Veiviseren. Nils Gaup vil sikkert si at det var heller ikke meningen. Men likefullt er det Veiviseren-trøkket vi savner i denne filmen. Kautokeino-opprøret er en svært sympatisk film om en blodig urettferdighet i den samisk/norske historien , men den er tungt fortalt og regien er ikke særlig spennende. Til gjengjeld er presseomtalen god denne gangen..
Det er særlig tre elementer som truer med å senke denne filmen, på tross av solid skuespillerarbeid fra flere av de viktigste aktørene og ditto fotoarbeid av veteranen Philip Øgaard: For det første avslutnings- scenen, som vi får en forsmak på allerede i starten. Det skal være en lidelse å se dette opptrinnet, men ikke fordi man føler man forgår av kjedsomhet.
Det andre er en manussvikt: Hva skjedde med de tre dødsdømte samene i prosessen på vei til dødsstraffen? Ble det ført en rettssak? Hva skjedde der? De hadde jo tross alt begått drap? Det var sikkert en parodisk rettssak, men det er ikke fritt for at vi lurer - når hodene triller..
Men hovedproblemet er at historien ikke er skrevet omkring en hovedperson. Det var det som var styrken i Veiviseren. Ingen tvilte på hvem som var den handlende person. Her er det jo, om man ser bort fra det avgjørende "slaget", kvinnen Elen (glimrende spilt av Anni-Kristiina Juuso) som er den handlende, og som også forteller historien. Men hun slipper liksom aldri helt til, også, selvfølgelig, fordi hun faktisk ikke var til stede da de dramatiske begivenhetene inntraff.
Så hva gjør man når virkeligheten legger kjelker i veien for filmdramaturgien? Juksar litt, som Espelid ville sagt..
-bb/




Oppdatert 7.januar 2010 kl. 0015:


TV-serien: Første episode er et fint løft i forhold til filmen slik vi husker den fra to år tilbake. Grepet med å la den lille gutten, Elen og Mathis sønn, oppleve henrettelsen og slik være en fortellermessig forlengelse av moren, altså være i hennes sted, gjør inntrykk. Spørsmålet er hvordan hele problemet med Elens fravær er løst i siste episode. Det er vanskelig å si hvor mye som er forandret i forhold til kinoversjonen, men foreløpig ser dette svært lovende ut. Fortellingen har en fin balanse og et fint tempo, selv om det også i denne versjonen fins en viss stivhet i opptrinnene. Mikael Persbrant som spritlangeren Ruth gjør fortsatt et sterkt inntrykk, og Mikkel Gaup er en sterk motpart, selv om rollen er litt i overkant rosemalt. 


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar