Film: Oslo 31.august (No.)

FORSLITT: Oslo-tone:  Nakenbading før åpningstid i Frognerbadet.. (Foto: Filmweb)

En norsk bølgefilm

Film: Oslo 31.august (No.)

Regi: Joachim Trier

Med Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

En ung intellektuell fra bedrestilt vestkantmiljø er på vei ut i livet etter ti måneders rusavvenning, men hans runder til gamle venner og familiemedlemmer lærer ham at det ikke fins noen plass for ham, de har alle nok med sitt, mer enn nok med sitt.

Og han er jo narkoman, ikke sant.

Joachim Triers Cannes-suksess er blitt mottatt med et ras av seksere fra anmelderne, publikum strømmer til kinoene, og vi er trolig vitne til den klareste norske spillefilmsuksess noen gang.

Og kanskje den mest helstøpte norske film som noen gang er laget. Og det er jo ikke verst. På den annen side: Hvor hard er egentlig konkurransen, om vi skal tenke oss om..

Foreløpig gjenstår det atskillig å spille inn i kasseapparatene, og utenlandssalget er det heller ikke noe å si på.

Så hva er det Joachim Trier gjør som er riktig?

TRISTESSE: Anders Danielsen Lie og Hans Olav Brenner i Oslo 31.august.. (Foto: Filmweb)

Det var jo ikke uten videre gitt at en film som Oslo 31.august skulle treffe et stort norsk publikum, samtidig som den blir møtt med begeistring hos et mangfoldig utenlandsk publikum.

Om noen hadde spurt meg på forhånd om denne type film skulle lykkes  i 2011 hadde jeg kanskje sagt no way, i stil med den rådende norske ungdomssjargong.

For dette er en påfallende gammelmodig film, i form og livsholdning. Den ser nesten ut som en blåkopi av tilsvarende filmer i den franske bølgens ungdom, på tidlig sekstitall, inspirert av de store franske og italienske mestere.

En stillferdig, unorsk tristesse, med kontaktløse mennesker som snakker forbi hverandre, tilsynelatende tilfredse med en velordnet og velstående tilværelse, men tilfredsheten sprekker straks den blir utfordret.

Det smaker av Fellini, Antonioni og Truffaut, filmer somUnge Hyklere, Natten, Det søte liv osv.. Vi ser et vestkant-Oslo som et litt frossent, skjønt sommerlig eksemplar av Roma eller Paris. Så er det da også et fransk forelegg, gjort etter en såkalt kultroman av Pierre Drieu de la Rochelle..

KORT SAGT: Tristesse.. (Foto: Filmweb)

Men det er nok ikke nostalgien som rir de unge menneskene som går og ser denne filmen. De kjenner seg igjen i temaet og livsholdningen, og de faller for den fine, jevne fortellerflyten, et elegant, velskrevet manus - ikke uten tidvis stor, varm og raus humor - og et solid skuespilleri.

Kort sagt, et solid stykke filmarbeid.

Så må det altså også sies at all denne flinke nummenheten, lånt fra en annen tidsepoke, kan virke påklistret. 
For er det virkelig slik at ingenting har skjedd, at vestkanten og resten av den velbergete vestlige verden har ligget der uberørt og urørt de siste femti årene. Ikkeno Vietnam, ikke noe Nine Eleven..
At de menneskene som vokste opp i denne tiden ikke skjønte noe av hva som traff dem.. (Tja, det hører jo hjemme i sjangeren..) 
Og de som nettopp er blitt voksne, de unge i denne filmen, fylles av den samme lede som alle velbergete unge til alle tider har følt? Unge Werter, bare på Ecstasy?
Og så er det kanskje bare slik at denne filmen egentlig utspiller seg i 1964 og at John F. Kennedy nettopp er død, for et drøyt halvår siden, og samtidig hadde premiere denne uka på TV-serien om sitt liv. Veldig dårlig TV-serie, forresten..
-bb/


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Ukas TV-omtale: Spinkel oppreisning for Frontsøstrene

FRONTSØSTER: Søster Astrid blant tyske soldater på Østfronten under krigen.. (Foto: Mica Film)


Sosialpornografisk ny TV-dokumentar på NRK

"I Frontsøstrene plasker filmskaperne Grindaker/Kjøs i flere sekvenser uti med begge beina i det som rett og slett må kalles sosialpornografi.."  

TV-dokumentar: Frontsøstrene (No.)
Regi: Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker
Produsent: Mica Film 
Sendt på NRK1 lørdag 8.oktober


Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

Det var en svært spinkel oppreisning å hente for de såkalte Frontsøstrene i den NRK1-sendte TV-dokumentaren i beste sendetid på lørdag kveld, om det var det som var meningen med denne filmen. 
Den er produsert på en måte som slett ikke bidrar til å lette på den ubegripelig børen som de gamle kvinnene som dette handler om, har slitt med gjennom et langt liv.
Dét måtte jo ellers være et slags hovedmotiv for å sette i gang et såpass vidløftig filmprosjekt. 
Resultatet på skjermen er en dvelende, smertefull og ubegripelig taus beretning, der de gamle kvinnenes bitre minner bare formidles i løsrevne brokker som ikke bidrar til å bringe noen helhet eller sammenheng i beretningen. 
Savnet av en sammenbindende, veiledende og omsorgsfull fortellerstemme er bokstavelig talt skrikende.



REGIPAR: Frontsøstrene er laget av de to regissørene Karoline Grindaker og Hilde K. Kjøs, her på Kortfilm- festivalen i Grimstad i 2008..



Dette er desto mer slående når man vet at i forhånds-reportasjen på NRK.no om den en time og ti minutter lange filmen blir de relevante argumentene for å lage en slik film behørig omtalt. 
Men filmen selv lever ikke opp til ambisjonene. De seks kvinnene som er intervjuet, av totalt 450 som vervet seg for Røde Kors, og ble sendt til Østfronten for å pleie hovedsakelig tyske soldater under krigen, blir langt på vei latt i stikken av filmskaperne - og NRK, som ansvarlig utgiver. 
Filmen er laget av Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker for produsenten Mica Film. Regiparet Kjøs og Grindaker har tidligere laget prisvinnende dokumentarfilmer som den bemerkelsesverdige Lykkens Grøde om fjellbygda Lykkja og familien Lykken, en film som fikk gjentatte visninger på NRK TV.Til NRK.no sier historikeren Hans Fredrik Dahl at Røde Kors kunne gjort mer for å hedre kvinnene for jobben de gjorde.
- Røde Kors så på dem som samaritaner, men organisasjonen har ikke kunnet motsette seg at kvinnene ble straffet, sier Dahl. Først i 1990 kom beklagelsen fra organisasjonen. 

SKAMMEN: Janna har levd med skammen siden hun valgte å jobbe som Røde Kors-søster på Østfronten under krigen.. (Foto: Mica Film)

- Norges Røde Kors mener at tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig, sa daværende president i Røde Kors, Bjørn Bruland, ifølge NRK.no. 
Den manglende støtten fra arbeidsgiveren har ikke vært tema under innspillingen av filmen, blir det konstatert i reportasjen på nettstedet. 
Dette oppleves som fullstendig uholdbart når man ser filmen. De seks kvinnene, som alle var rundt 20 år rundt 1940, er altså rundt 90 år i dag. 
Flere av dem ble dømt til fengsel for landssvik da krigen var over, andre ble boende i Tyskland og bor der fortsatt den dag i dag. 
- I 65 år har de båret på skammen for at de valgte å pleie tyske soldater under krigen. Og det på tross av at de aldri jobbet for fienden, men vervet seg for Røde Kors, heter det i omtalen. 
Men i filmen er det lite støtte å hente for de gamle kvinnene. Skammen har vært så voldsom at noen av kvinnene ikke en gang har fortalt hemmeligheten til sine egne barn, fremgår det av omtalen.
- Det har vært skrevet lite om kvinners liv og innsats under krigen. I forhold til frontkjemperne har jo frontsøstrene kommet veldig i skyggen, sier Dahl.
- I tillegg er det jo en ambivalens når det gjelder frontsøstrene. De var upartiske samaritaner som ble innrullert i en stor, verdensomspennende krig. Det var nok vanskelig å vurdere dem moralsk, sier Hans Fredrik Dahl.
Filmen om frontsøstrene har pinlig lite å by på når det gjelder den slags vurderinger - filmskaperne synes å være mer opptatt av filmatiske virkemidler, talende pauser og dramatiske arkivsnutter enn å tale de gamle kvinnenes sak, på tampen av et nesten ufattelig tungt liv.
I deres mest vellykte film hittil, Lykkens Grøde, balanserer Grindaker/Kjøs på en knivsegg, helt på kanten av hva som kan se ut som en litt ansvarsløs omgang med objektene for sin virksomhet. I Frontsøstrene plasker de i flere sekvenser uti med begge beina i det som rett og slett må kalles sosialpornografi..  
-bb/


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Nesodden-valget: SV enda en gang?

Sittende Nesodden-ordfører Christian Hintze Holm (SV) (bildet t.h.) vant den rådgivende folkeavstem-ningen om ordførervalget på Nesodden med over tre tusen stemmer, mens arbeiderpartiets ordførerkandidat Nina Sandberg fikk snaut to tusen stemmer. 
Det blir nå opp til kommunestyret å foreta det endelige valget på ordfører. 
Hintze Holm peker på at det skal bli vanskelig å komme utenom ham i ordførerjobben, selv om det er på det rene at folkeavstemningen altså bare var rådgivende. 
Men Arbeiderpartiet og Høyre er Nesodden-valgets klare vinnere og landet begge på et resultat rundt 27 prosent, begge med rundt sju prosents framgang - AP 7,6 prosent og Høyre 6,6 prosent. SV fikk praktisk talt samme tilbakegang - 7,6 prosent - og landet på  16,9 prosent.

Her er det nye kommunestyret på Nesodden:

Arbeiderpartiet: Nina Sandberg, Petter Moen, Tonje Westby, Johannes Dalen Giske, Yvonne Schilling, Hans Petter Andresen, Astrid Driva Rødsand, Nils Berix Klausen, Peter-Andre R. Rasmussen.

SV: Christian Hintze Holm, Ida Sophie Rustad Jøssund, Arne Even Hustad, Grete Maus, Tarje Aslesen.

Rødt: Geir Christensen, Kjellaug Myhre.

KRF: Henning Korsmoe.

V: Anne Berit Smørås, Truls André Enger.

Høyre: Kjell Gudmund Gudmundsen, Harald Edmund Tronvik, Constanse Elmenhorst, Erik Adland, Inga Beate Fahre, Jørn Gunnar Bertelsen, Mai-Ragni Helen Bjørke, Torunn Elisabeth Belsten.

FRP: Ivar Hoftvedt, Bjørn Helge Vatn.

MDG (Miljøpartiet De Grønne): Claudia Behrens, Øyvind Solum.

-bb/

Glimt fra Livet: Valgekstra

Tegning: Hans 
Normann Dahl










Finn mer i BLOGGARKIV under GLIMT FRA LIVET

Lambda: Krass kritikk foran bystyremøtet

FORKASTELIG: Hav Eiendom, her ved styreformann Bernt Stilluf Karlsen (bildet over (Foto: Bjørn Bratten), skulle aldri fått  ansvaret for byens mest prestisjefylte kulturbygg, mener Eivind Otto Hjelle (t.h.). . 


- De folkevalgte må nå tale stebarnets sak

Edvard Munchs kunst er like mye prisgitt kommunale budsjetter og byråkratiets snevre rammer som de avdødes urner på Vestre Gravlund, skriver Eivind Otto Hjelle foran behandlingen av Lambda-blokka i Oslo bystyre.


Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden


- Munch-museet er en etat i Oslo kommune, på linje med Legevakten, Friluftsetaten, Brann- og redningsetaten og 28 andre administrative enheter. Innen kommunen er det også sju mer frittstående kommunale foretak. Blant dem er Oslo Havn KF, som også har etablert sitt eget eiendomsselskap, et aksjeselskap utenfor politisk kontroll.
- I motsetning til Nasjonalmuseet og landets øvrige offentlige kunstmuseer har ikke Munch-museet noe eget styre, sammensatt av personer med ulik relevant faglig kompetanse. Direktøren for Munch-museet er i prinsippet ansatt i det kommunale hierarki, på linje med direktøren for Gravferdsetaten. 
- Edvard Munchs 1112 malerier, 17.689 grafiske blad og 4.600 akvareller og tegninger er like mye prisgitt kommunale budsjettrutiner og byråkratiets snevre rammer som de avdødes urner på Vestre Gravlund. Munch-museet har derfor som kulturinstitusjon aldri kunnet formulere sitt eget formål.

 LAMBDA: Sakens kjerne. Stygt. Brutalt. Knuser operaen. Det har vi alltid ment. Denne uka sier de folkevalgte sitt i bystyret. Om de leser innlegget til Eivind Otto Hjelle på forhånd får de litt å tenke på.. (Ill.: MIR/Hav Eiendom)


Dette skriver Eivind Otto Hjelle, tidligere Dagsrevysjef, journalist og jurist  i Klassekampen foran bystyrebehandlingen av det nye Munch-museet i Bjørvika. Behandlingen i bystyret vil nå skje etter valget, etter at saken ble utsatt i byutviklingskomiteen.
Den skarpskodde journalistveteranen skriver i sitt innlegg at "bystyreflertallet som gikk inn for flytting av Munch-museet til Bjørvika ble sikret av politiske partyfixere"..
- Nå er det på tide at de folkevalgte taler dette kommunale stebarnets sak, skriver Hjelle, som fastslår at som et kommunalt anliggende, et forvaltningsspørsmål, har kunstens særegne krav og arbeidsoppgaver ikke hatt noen plass. Allerede i museets første år fastslo den daværende kulturrådmannen at det ikke skulle drives forskning.
- Derfor skal man ikke bli forundret når byggeplanene for Munch-museet skulle behandles i byutviklingskomiteen, skriver Hjelle.
- På dette stadium i prosessen passer det for kommunale ledere å definere Edvard Munch som en brikke i byutviklingen sammen med Deichmanske hovedbibliotek, noen hundre studentboliger og andre leiligheter, samt gondolbanen til Ekebergrestauranten.
- Munch-museet behandles altså ikke som egen sak, men som del av et reguleringsforslag. Forslagsstiller er ikke Munch-museet eller Byrådsavdelingen for kultur og utdanning, men det private aksjeselskapet Hav Eiendom A/S og Plan- og bygningsetaten. Dette er ikke ulogisk, siden arkitektkonkurransen om Munch-museet var en del av en større "Plan- og designkonkurranse" om Bjørvika, som den store grunneieren i området, Hav Eiendom skrev ut i 2008.
- Ikke ulogisk, men saklig sett forkastelig. Ansvaret for byens mest prestisjefylte nye kulturbygg skulle aldri vært overlatt Havnevesenets eiendomsselskap. Det viste også selve konkurransen. Av innbydelsen fremgikk det klart at formålet ikke først og fremst var å utforme et museum, men å utvikle et stort tomteområde. 
- Det viktigste var "at forslagene viser hvordan utbyggingen av museet kan kombineres med den øvrige bebyggelsen på en måte som optimaliserer den kommersielle verdien av eiendommene", skriver Hjelle.
- Denne konkurransen er kort sagt ikke noe holdbart utgangspunkt for å bygge et nytt, tidsmessig museum for Edvard Munchs kunst.. Fordi dens krav ikke retter seg mot museets indre liv og dets internasjonale forpliktelser blir valg av vinner på siden av det egentlige behovet, skriver Hjelle, som fastslår at blant de 13 jurymedlemmene var det bare én med museumsfaglig kompetanse: Avdelingsdirektøren for Bergen Kunstmuseum.

Hodejegerne: "Thriller i toppklasse"

HODEJEGERNE: Ikke en av Jo Nesbøs beste krimromaner. Men anmelderne - og resten av oss - elsker filmen. Her Aksel Hennie i kamp med en melkekartong og noe annet utenfor bildet... (Foto: Filmweb)


Filmen bedre enn boka

Film: Hodejegerne (No./Sv.)
Regi: Morten Tyldum
Med Aksel Hennie, Synnøve Macody Lund, Nikolaj Coster-Waldau, Eivind Sander, Reidar Sørensen, Julie R. Øigaard

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6..

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

For en gangs skyld kan det dukke opp filmer som faktisk er bedre enn boka de er bygd på. Jo Nesbøs Hodejegerne er tettpakket med action, og har også en snev av denne underliggende svarte humoren som regissøren har vært så flink til å videreutvikle i filmen. Men boka er rotete og full av unødvendige forviklinger og utspill. 
Regissør Morten Tyldum har effektivt ryddet opp i dette.
Da vi tilfeldigvis leste boka for et par uker siden slo det oss at boka forsåvidt har et plott i beste Nesbø-stil, tettpakket med tildels helt groteske innfall. Men, tenkte vi: Hvordan i all verden skal dette kunne løses i en film! Dette burde faktisk forfatteren selv ha ryddet opp i før boka gikk i trykken!
Så er likevel det alt vesentlige faktisk gjennomført i filmen. Ikke dårlig.


Med ett unntak: Utsikten opp gjennom dolokket. Av hensyn til dere som foreløpig ikke er kommet så langt - vi skal ikke gå ytterligere i detalj akkurat her. 
Men Norgeshistoriens råeste bilkollisjon, som vi forsverget skulle la seg vise på noe forsvarlig vis, er gjennomført med bravur! Mye blod og mye bravur. 
Persontegningene er det heller ikke noe å si på. Skjønt, det fins replikkvekslinger i boka som ikke filmen har klart helt å leve opp til.
Nesbøs sans for karaktertegninger fra den breedeste landsbygda er det ikke mange som kan gjøre ham etter. Det skal han ha.
Men det viktigste er at historiens utvikling er svært mye tydeligere i filmen enn i boka. Det bidrar sterkt til å gi oss den solide og oversiktlige historien som morer oss ubesværet gjennom det hele..

SEIERSGUDINNEN: Den kvinnelige hovedrollen som helten, Roger Browns kone, oppkalt etter seiersgudinnen Diana!, spilt av Synnøve Macody Lund, er sval og blond, som ventet av klisjeen.. (Foto: Filmweb)

Anmelderne har vært tilbakeholdne når det gjelder skuespillerinnsatsen til vidunderlige Diana, kona til helten, spilt av langlemmete blondine-klisjé Synnøve Macody Lund. Bare skuespillerens virkelige navn, Synnøve osv.., er jo en praktfull klisjé! På samme måte som skurken Clas Greve, altså Nikolaj Coster-Waldaus virkelige navn, - er som hentet ut av en James Bond-film!
Synnøves osv.'s  rolle er skrevet luftig, svært luftig, tilpasset nettopp denne kjølige, eteriske nesten ikke-eksisterende figuren, altså en slags Alle Menns Våteste Himmel-fantasi. Hun gjør en helt ok figur, tett opp til klisjeen. På samme måte som hele filmen, og boka med, ligger kloss opp til klisjéen i krim-sfæren..

Så en liten merknad til slutt: Mens avisanmeldere flest har sett Hodejegerne i små saler med bare anmeldere i salen, har vi anmeldt filmen på premierekvelden, fullsatt av publikum. 
De jublet over de villeste innfallene og humret over artige skuespilleri-knep. Men de slapp seg ikke ordentlig løs før de avsluttende klippene med kjente TV-stjerner rullet over lerretet. Konklusjonen må bli:
Gi meg en hvilken som helst TV-kjendis hvilken som helst dag, og en tørr og tross alt litt fjern film-verden, om aldri så ellevill, kommer til kort for de kjente og kjære fjesene fra den lille ruta i heimen! Slik er det med den saken..

EN SANN SVIR: Helten, spilt av Aksel Hennie, og en død medhjelper, spilt av Eivind Sander, mellom slagene.. (Foto: Filmweb)


"En sann svir av en actionthriller.."


Norske filmanmeldere faller over hverandre i rosende omtale av Hodejegerne, den første filmatiseringen av en av Jo Nesbøs krimromaner, i en norsk-svensk produksjon. 
Aftenpostens anmelder Kjetil Lismoen, som ikke er kjent for å være noen lettlurt utøver av anmelderyrket, menerHodejegerne er "en sann svir av en actionthriller som ganske sikkert vil innebære et internasjonalt gjennombrudd for regissør Morten Tyldum.." 
Som kjent er løftene om internasjonalt gjennombrudd det største kompliment som kan bli noen til del her på berget..

Empati

- Mens Nesbø i romanen fokuserer mer på rollen (til hovedpersonen som Roger Brown, spilt av Aksel Hennie) som hodejeger, har filmskaperne tilført Brown større evne til empati og til å elske. Han må bare synke dypt nok for å gjenfinne denne evnen, skriver Lismoen.
- Som i Nesbøs krimunivers har plottet mange omdreininger og vi vet aldri hva som kan komme til å skje. Morten Tyldum høyner innsatsen ved å skru de voldelige actionscenene til noen ekstra hakk med en kullsvart slapstickhumor som er Coen-brødrene verdig, skriver Lismoen etter visningen på filmfestivalen i Haugesund i går. 

Åpner latterdøra

- Hodejegerne åpner latterdøren, presser deg neglebitende lengst ut på kinosetet, og tvinger deg til å grave frem lommetørkleet, skriver VGs anmelder Øystein David Johansen.
- Tidenes aller første Jo Nesbø-filmatisering er veldig mye på en gang, men oppleves likevel som en stramt fortalt helhet. Morten Tyldum manøvrerer stødig mellom absurd komikk i Tarantino-land, forfølgelsesthriller à la Jason Bourne, blodsprutende action og kjærlighetsdrama.

Kløkt

- Han finner tonen ganske kjapt og løser Nesbøs heseblesende vrier med kløkt, og befriende lite selvhøytidelighet. Aksel Hennie lignet kanskje ikke mye på den virkelige Max Manus. Roger Brown er en fiktiv karakter, men det er faktisk ikke mulig å tenke seg andre enn Aksel Hennie i den rollen, skriver VGs anmelder.


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Iben (9) fra Tangenveien til scenen..

NATIONALTHEATRET: Iben (9) fra Nesodden skrev teatermanus og Pia Tjelta spiller Iben som voksen.. (Faksimile: Aftenposten)

Iben laget teatermanus som treåring

Iben er en lesehest. Hun leser under dyna, ved middagsbordet og til og med når hun er ute og går. En dag blir hun bokset ned av gymlæreren ved et uhell. Når hun kommer til seg selv, er hun omgitt av to snåle vesener som kaller seg Ingenting og Noenting. De lever av å spise bøker!

Hun har havnet i Istialia, et eventyrlig sted, en verden full av de merkeligste vekster og skapninger. Men Iben kom ikke alene. To voksne har fulgt etter. En vitenskapskvinne som drømmer om berømmelse, og en kristen mørkemann som tolker Bibelen veldig bokstavelig. Begge har skumle hensikter som truer fantasilandets eksistens.

Istialia er en fantasyforestilling produsert av Nationaltheatret og teatergruppa Fabula Rasa, som består av paret Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt i Tangenveien på Nesodden. Parets datter, ni år gamle Iben Ossavy Kolbenstvedt, diktet opp Istialia da hun var tre år gammel.

Med animasjon, billedkunst, levende musikk og store mengder sand, grus og vann er Amfiscenen forvandlet til et fantasirike som kommer til å imponere hele familien. Hovedpersonen Iben (Pia Tjelta) må selv finne veien tilbake fra det eventyrlige, men også litt skumle fantasilandet.

Stykket får premiere på Nationaltheatrets amfiscene neste lørdag, 27.august.

-bb/

Film: Gutten med sykkelen (Belgisk.)

HJERTESKJÆRENDE: Historien om Samantha og Cyril vant juryens Grand Prix ved årets Cannes-festival.. (Foto: Filmweb)

Når pappa svikter

En fint fortalt, hjerteskjærende historie om en gutt og en sykkel og pappaen som forsvant. Og ingen snakker om mor.

FILM: Gutten med sykkelen (Belgisk)

Regi: Jean Pierre Dardenne, Luc Dardenne

Med Thomas Doret, Cécile de France, Jérémie Renier, Fabrizio Rongione

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

12 år gamle Cyril er plassert på barnehjem fordi faren ikke vil vite av ham, ja, det er så ille at faren har flyttet og ikke etterlatt seg noen adresse – han har ikke en gang sørget for at Cyril har fått sykkelen sin, hans kjæreste eie. Cyril er vill og ustyrlig, men han er ikke noe mysterium, han savner faren sin så forferdelig at det ikke er til å holde ut – og vi forstår ham og føler med ham.

De belgiske gullpalme-grossistene Jean-Pierre og Luc Dardenne er mestere i å fortelle tilsynelatende enkle og tilforlatelige hverdagsfortellinger som griper og ryster oss. Deres to beste filmer, Rosetta og Barnet skildrer sosiale forhold som er nesten ubegripelige i all sin urettferdighet.

Historien om Cyril befinner seg i samme klasse, men er kanskje ikke like godt forløst. Det mest ubegripelige her er at Cyril ikke har noen mor – spørsmålet om moren kommer aldri opp, men faren blir etter hvert funnet, og gjør det klart at han ikke klarer å ta seg av gutten – hans livssituasjon er altfor vanskelig. Ja, han sier faktisk at han ikke er i stand til å ta seg av gutten, fordi han blir altfor stresset, han klarer ikke å konsentrere seg om jobben, han er nødt til å tjene penger for å komme seg tilbake til et normalt liv osv.
Dermed kan det se ut som om Dardenne-brødrene ganske enkelt forsøker å vise hvordan det går når en tradisjonell mann ikke tar ansvar. Dette er altså en helt vanlig mann, se hvordan han takler situasjonen! Og gutten går nesten til grunne for våre øyne..

Når de ikke har tatt med noen morsfigur så er det vel for at denne problemstillingen skal være ren og klar. Men så må man altså likevel gripe til en kvinnelig omsorgsperson for å løse floken, som vi skal se..

Gutten med sykkelen er en film full av håp og med fantastiske skuespillerprestasjoner, heter det i omtalen på Oslokinoens nettsted. Det siste skal vi slutte oss til uten forbehold, men det med håpet er ikke lett å forstå at de kan påstå.

Den ulykkelige gutten dumper borti frisøren Samantha ved ett av sine utbrudd, og hun sier hun vil ta seg av ham.

Det er et rørende innspill, men det blir ikke lett for Samantha. Og det er ikke lett å tenke seg at gutten sånn uten videre skal kvitte seg med savnet av faren. Skjønt de begge synes å legge bredsiden til for å få det til. Og hun er jo tross alt kvinne..

-bb/