Ukas TV-omtale: Buzz Aldrin osv..

KJÆRLIGHETSSORG: Mattias, spilt av tidvis Nesodden-baserte Pål Sverre Valheim Hagen, er dumpet av kjæresten og har mistet jobben som gartner i Stavanger. Så han reiser til Færøyene..


En konge av en depresjon


NRK1: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (no.)
Regi: Geir Henning Hopland
Med Pål Sverre Valheim Hagen, Kristine Rui Slettebakken..


Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6 


Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden 
Det fins folk som har tatovert sitater fra boka på kroppen. Så populær var den. Johan Harstads bok er klar for TV-skjermen, med den tidvis Nesodden-baserte skuespilleren Pål Sverre Valheim Hagen i hovedrollen. Han spiller Mattias som er blitt dumpet av kjæresten og har mistet jobben som gartner i Stavanger.
Så han reiser til Færøyene og bruker øya til å komme over sin enorme kjærlighetssorg. 
Og vi snakker altså om en enorm kjærlighetssorg. Første episode åpner og slutter med Mattias som ligger i veien på Færøyene og er skuffet fordi han ikke er blitt overkjørt.
Men depresjonen startet ikke med kjærlighetssorgen, den har ligget der lenge, lenge, nesten hele tiden, nesten siden han ble født..? 
Han har identifisert seg med Buzz Aldrin, som var nummer to på månen, etter Neil Armstrong. For Mattias ble født det året mennesket, altså Neil Armstrong, og ikke Buzz Aldrin, satte foten i den grå sanda på månen. I 1969. Mattias har gjort nummer to-tilværelsen til en nevrose. Han hater å stikke seg fram.
Så han skjønner ikke at nummer to er nesten like bra som nummer en. Buzz Aldrin var faktisk nummer to på månen..
Kjæresten som dumpa ham, Helle, orker ikke mer av hans tungsinn, han stenger seg inne, nekter å se andre mennesker. Så dette er nok ikke bare et helt normalt tilfelle av dårlig selvtillit.
Han har en fantastisk sangstemme og en gang på skoleballet, i 1986, der han har kledt seg ut som nettopp Buzz Aldrin, går han opp, tar mot til seg, griper mikrofonen og synger Hunting High and Low med en trøkk og en innlevelse som Morten Harket bare kunne misunne ham. 
Så han har et stort talent som han skjuler, han orker ikke å se folk, han er tungsindig, suicidal..?
Denne omtalen er basert på den første episoden. Han rekker akkurat å komme til Færøyene, men vi ser at han er behandlingstrengende, skjønt det går ikke opp for noen i omgivelsene. Så det er vel det det handler om? Ingen bryr seg?
Den første episoden er velspilt og velgjort, den er langsom og noen ganger litt for betydningsfull, men fortsettelsen vil gi svar på om den holder høyden, eller om den faller sammen i et tungsinn som ikke gir mening.
For spesielt interesserte: Pål Sverre Valheim Hagen er sønn av VG-tegneren Roar Hagen som bor på Nesodden. Det er flere Nesodden-nøkler her. Bandet til Mattias, som han reiser til Færøyene med, kaller seg Per Kleiva, en annen Nesodden-kjendis, som ble landskjent på 60-tallet da han malte noen av de sterkeste anti-Vietnam-bildene fra den tiden..
_bb/

Ukas TV-omtale: Spinkel oppreisning for Frontsøstrene

FRONTSØSTER: Søster Astrid blant tyske soldater på Østfronten under krigen.. (Foto: Mica Film)


Sosialpornografisk ny TV-dokumentar på NRK

"I Frontsøstrene plasker filmskaperne Grindaker/Kjøs i flere sekvenser uti med begge beina i det som rett og slett må kalles sosialpornografi.."  

TV-dokumentar: Frontsøstrene (No.)
Regi: Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker
Produsent: Mica Film 
Sendt på NRK1 lørdag 8.oktober


Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

Det var en svært spinkel oppreisning å hente for de såkalte Frontsøstrene i den NRK1-sendte TV-dokumentaren i beste sendetid på lørdag kveld, om det var det som var meningen med denne filmen. 
Den er produsert på en måte som slett ikke bidrar til å lette på den ubegripelig børen som de gamle kvinnene som dette handler om, har slitt med gjennom et langt liv.
Dét måtte jo ellers være et slags hovedmotiv for å sette i gang et såpass vidløftig filmprosjekt. 
Resultatet på skjermen er en dvelende, smertefull og ubegripelig taus beretning, der de gamle kvinnenes bitre minner bare formidles i løsrevne brokker som ikke bidrar til å bringe noen helhet eller sammenheng i beretningen. 
Savnet av en sammenbindende, veiledende og omsorgsfull fortellerstemme er bokstavelig talt skrikende.



REGIPAR: Frontsøstrene er laget av de to regissørene Karoline Grindaker og Hilde K. Kjøs, her på Kortfilm- festivalen i Grimstad i 2008..



Dette er desto mer slående når man vet at i forhånds-reportasjen på NRK.no om den en time og ti minutter lange filmen blir de relevante argumentene for å lage en slik film behørig omtalt. 
Men filmen selv lever ikke opp til ambisjonene. De seks kvinnene som er intervjuet, av totalt 450 som vervet seg for Røde Kors, og ble sendt til Østfronten for å pleie hovedsakelig tyske soldater under krigen, blir langt på vei latt i stikken av filmskaperne - og NRK, som ansvarlig utgiver. 
Filmen er laget av Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker for produsenten Mica Film. Regiparet Kjøs og Grindaker har tidligere laget prisvinnende dokumentarfilmer som den bemerkelsesverdige Lykkens Grøde om fjellbygda Lykkja og familien Lykken, en film som fikk gjentatte visninger på NRK TV.Til NRK.no sier historikeren Hans Fredrik Dahl at Røde Kors kunne gjort mer for å hedre kvinnene for jobben de gjorde.
- Røde Kors så på dem som samaritaner, men organisasjonen har ikke kunnet motsette seg at kvinnene ble straffet, sier Dahl. Først i 1990 kom beklagelsen fra organisasjonen. 

SKAMMEN: Janna har levd med skammen siden hun valgte å jobbe som Røde Kors-søster på Østfronten under krigen.. (Foto: Mica Film)

- Norges Røde Kors mener at tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig, sa daværende president i Røde Kors, Bjørn Bruland, ifølge NRK.no. 
Den manglende støtten fra arbeidsgiveren har ikke vært tema under innspillingen av filmen, blir det konstatert i reportasjen på nettstedet. 
Dette oppleves som fullstendig uholdbart når man ser filmen. De seks kvinnene, som alle var rundt 20 år rundt 1940, er altså rundt 90 år i dag. 
Flere av dem ble dømt til fengsel for landssvik da krigen var over, andre ble boende i Tyskland og bor der fortsatt den dag i dag. 
- I 65 år har de båret på skammen for at de valgte å pleie tyske soldater under krigen. Og det på tross av at de aldri jobbet for fienden, men vervet seg for Røde Kors, heter det i omtalen. 
Men i filmen er det lite støtte å hente for de gamle kvinnene. Skammen har vært så voldsom at noen av kvinnene ikke en gang har fortalt hemmeligheten til sine egne barn, fremgår det av omtalen.
- Det har vært skrevet lite om kvinners liv og innsats under krigen. I forhold til frontkjemperne har jo frontsøstrene kommet veldig i skyggen, sier Dahl.
- I tillegg er det jo en ambivalens når det gjelder frontsøstrene. De var upartiske samaritaner som ble innrullert i en stor, verdensomspennende krig. Det var nok vanskelig å vurdere dem moralsk, sier Hans Fredrik Dahl.
Filmen om frontsøstrene har pinlig lite å by på når det gjelder den slags vurderinger - filmskaperne synes å være mer opptatt av filmatiske virkemidler, talende pauser og dramatiske arkivsnutter enn å tale de gamle kvinnenes sak, på tampen av et nesten ufattelig tungt liv.
I deres mest vellykte film hittil, Lykkens Grøde, balanserer Grindaker/Kjøs på en knivsegg, helt på kanten av hva som kan se ut som en litt ansvarsløs omgang med objektene for sin virksomhet. I Frontsøstrene plasker de i flere sekvenser uti med begge beina i det som rett og slett må kalles sosialpornografi..  
-bb/


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK