Juttas hjørne 

(Foto: Bjørn Bratten)

Nesoddens hemmelige helter 

Av Jutta Martha Beiner, Avisa Nesodden

Kanskje mange ikke vil innrømme det. Men jeg kan ikke annerledes. Jeg trenger mine helter i hverdagslivet. Ellers blir alt så grått i grått (særlig i norske november…) Ja, jeg fant heltene mine allerede kort tid etter at jeg flyttet til Nesodden – egentlig til og med året før – i 2006, da jeg sparte så mye penger som mulig bare for å kunne reise hit.

Jeg besøkte Nesodden mange ganger dette året som turist. Og det var antakelig der jeg falt for gjengen i hvite skjorter og mørke bukser, alltid med radioen gående og et smil på leppene. Etter å ha bodd her en stund har jeg fått bekreftet at de fortjener stor ros:

Det er snakk om Nesoddens bussjåfører. Tenk hvor omsorgsfulle de er klokka syv om morgenen når minst én forsinket passasjer løper for å rekke en av de grønne bussene. Helt klart at de faktisk stopper brått for å ta med også henne eller han på turen til byen. De smiler til gamle og barn, inviterer deg av og til til å være med selv hvis du har glemt kupongkort i den andre jakkelommen og – teit nok - ingen kontanter.

- Kom inn, du, sier de og vifter deg raskt videre. Hvis noen av dem er i særlig godt humør, noe som skjer helst i de første vårukene, når folk flest er litt beruset av lyset, kan det til og med hende de leker litt pilot;

- Hallo mine damer og herrer, nå skal vi ta turen til Fagerstrand. Været er utmerket. Ha en riktig god tur. Det er noe med tonen i dette som tryller frem masse smil på passasjerenes ansikter.

Og beskjedne er de også, bussjåførene våre. De ønsker ikke egentlig å stå i rampelyset. Derfor er denne spalten min eneste mulighet til å takke for mange, mange trygge transporter.

Jeg hadde jo egentlig planlagt å skrive en portrettserie her i Avisa Nesodden. Hver episode skulle fortelle om en av våre snille sjåfører. Hva de driver med ellers og sånt. Men en etter en nektet å delta, selv om jeg spurte forsiktig, så jeg har gitt meg.

Det er tydelig at de ville gjøre all sin innsats bak rattet. Slik det passer seg for hemmelige helter. De likte ikke denne ideen med å framheve disse menn og kvinner (bare én kvinne?) som er nødt til å kjøre i mange av Nesoddens vinterkvelder i sine nesten folketomme kjøretøyer. 

Men jeg har også sett mange ganger hvor sosiale de er. Både vinter og sommer ser de ganske fornøyde ut når det er en liten pause med kaffe og røyk, når folk som skal til byen er ute av bussen og de fra byen er på vei inn. Bare noen minutter. Mine kjære bussjåfører! Dere er mine helter.  

Jeg husker en vinter, klokka 7.25, bussholdeplass Skogen, jeg var fremdeles ikke helt våken. Jeg sto på glattisen i kulda sammen med ca. 10 flinke Nesoddinger som  antakelig allerede tenkte på sine kontorer. Bussene suste hitover, vi alle gjorde oss klare for å stige inn: Men den første kjørte forbi, den andre kjørte forbi, og – det syntes jeg var helt uhyrlig – den tredje også. De bare lot oss bli stående. Tuller de?  Båten 7.40 skulle gå uten oss! 

Jeg med mitt sicilianske temperament raste inderlig og prøvde straks å finne meningsfeller. Forgjeves. Alle gikk tause og stille i en tålmodig lang kø til fots ned til brygga. Jeg fulgte nødtvungen. 

Endelig nede i kiosken etter 20 lange minutter prøvde jeg for siste gang å få ut  irritasjonen min.

- Går det bra med deg, spurte ekspeditøren vennlig da jeg kjøpte te.

- Nei. Alle bussene kjørte forbi uten oss, svarte jeg, mens jeg kjente hans forundrete blikk.

- Det må du tåle, sa kioskmannen med stoisk ro. I dette øyeblikk forsto jeg at ingen Nesoddinger noen gang ville ha klaget på sine hemmelige helter. 

-jmb/

Juttas hjørne

(Foto: Bjørn Bratten)

”Hvordan takler du mørket?”

Av Jutta Martha Beiner, 

Avisa Nesodden

Nå viser Nesodden seg i sine vakreste klær: Indian summer på norsk. Det er flott!. Jeg som bodde i det ganske milde Siebengebirge-området i nærheten av Bonn liker å skryte av, i telefonsamtaler med tyske venner og slektninger, hvor deiiiiiilig det er akkurat nå her oppe i nord. Takket være den telefonforbindelsen til 199 kroner måneden som vi bestilte helt i starten, hentes stemmene deres nesten daglig inn i stua. Og de tror faktisk der nede at vi allerede sitter skjelvende, inntullet i skinnfeller, matet med tran og lengter etter sol.

For de typiske reaksjonene på vår store flytting til Norge, bare med sønn og hund, vakte stort sett en blanding av nysgjerrighet og medlidenhet. Først gjaldt det ofte hvordan det vel måtte være å starte et nytt liv som språklig minoritet, og dernest, forresten med tydelig overvekt, handlet det om det ofte omtalte MØRKE i nordiske land. De tviler ikke på at nordmenn flest er kjempesnille, at landskapet ser ut som et maleri,  - der er du heldig, sier de. MEN det finnes jo ikke lys om vinteren, hvordan skal du overlever dette, sier de – mens jeg prøver å svare tålmodig og opplysende om de faktiske forhold her i Norge generelt og Nesodden spesielt.

Hvorfor tenker de sør for Hamburg ikke på norske vintere som peiskos og flotte snøforhold rett utenfor husdøren? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsvart den norske vinter via telefonrøret, og fortalte at jeg føler meg faktisk først og fremst som i vinterparadis med alle disse løyper og langrenns-skibakker.

Etter det tredje året her blir jeg etter hvert litt lei av å svare igjen og igjen på samme spørsmål: Men hvordan takler du MØRKET? Det er ikke Nord-Norge her, og forskjellen fra der sør er ikke så ekstrem, selv om den kjennes. Og så tenker jeg for meg selv på den type mørke som uansett bor i ethvert menneske, på et hemmelig sted som kanskje ingen liker særlig å se på. Det har jeg ikke sagt høyt.

Derimot synes skrytingen min allerede å virke: Mens vi hittil bare har fått besøk fra sør i juni og juli måned, venter vi to fettere med én kone (den andre nekter fortsatt) - til og med i november!