Film: Et øyeblikks frihet

SULT: Kunsten å fange - og spise - en svane, demonstreres av den svenske komikeren Fares Fares - i rollen som sulten kurdisk flyktning.. (Alle fotos: Filmweb)

 Det vanskelige alvoret

Film: Et øyeblikks frihet (Østerr./Fr.)

Regi: Arash T. Riahi

Med Fares Fares, Navid Akhavan, Ezgi Asaroglu, Elika Bozorgi, Johannes Silberschneider, Michael Niavarani

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, avisanesodden.no

Flyktningefilmer er en vanskelig sjanger, spesielt når filmskaperne legger sine hjerter og alle sine ressurser i at det skal være en flyktningefilm som man husker, som griper en, med både humor og alvor, et dryss av inntagende karakterer, gråtende, sjokkerte barn, men lykkelige til slutt, tragedier og solskinnshistorier om hverandre. Her har filmskaperne, med den iransk-østerrikske regissøren Arash T. Riahi i spissen, lyktes svært langt på vei med å skape nettopp dette universet rundt disse flyktningesituasjonene som vi blir fortalt om på veien fra Irans høyfjell til Berlin Alexanderplatz. 

ELENDIG: Farvel til et goldt og kaldt Iransk høyfjellslandskap..

 Men kritikernes reaksjoner viser hvor vanskelig det er, for de svinger mellom to-tre og fem prikker på terningen. Selv er vi tilbøyelig til å velge en femmer, vurderer en firer, før vi endelig lander på en femmer igjen. Fordi dette er en film vi kommer til å huske - en stund..?. 

Det ble publikumsprisen både på Film fra Sør og ved Tromsø-festivalen i fjor, men der snakker vi om et spesielt mottakelig og velvillig publikum. Vi andre er ikke så lette å tekkes.

KLASSIKER: Den lange, elendige reisen..

 Et øyeblikks frihet har alt vi trenger i en flyktningfilm, den er godt fortalt, med en sterk åpning som forklares og forsterkes til slutt, med svært mange solide skuespillere i viktige roller, - det svenske stjerneskuddet Fares Fares er spesielt fin som sulten kurder som fanger svane i parken og meldes til det tyrkiske politiet av en kvinne som ikke kan tolerere den slags.

Noe av problemet kan jo være at sjangeren er så begrenset, siden det strengt tatt alltid vil handle om lange reiser over snørike fjelloverganger og sult og grensepoliti og tortur osv...

Den sveitsiske Den lange veien som, i likhet med denne filmen, var Oscar-kandidat for noen år siden, fortalte nesten den samme historien, men uten de hjertegode innslagene av befriende humor og den avslappede blandingen av gode nyheter midt oppe i det elendige livet..

I denne filmen ender det godt for flere av dem det handler om, og da er det nesten som det blir litt for koselig – da passer det bedre med henrettelsen helt til slutt. Der får vi det alvoret vi kom for å se..