Film: Kongens tale (Brit.)

TRAUMATISERT: Colin Firth i rollen som Kong George VI - Dronning Elisabeth IIs far - som ble behandlet for stamming av en selvlært australsk logoped da han mot sin egen vilje måtte hoppe inn som konge etter sin abdiserte bror Edvard.. (Foto: Filmweb)

Er vi alle blitt monarkister?

Historien om hvordan en selvlært logoped med erfaring med krigsskadde veteraner fra den første verdenskrig lærte et traumatisert og stammende britisk kongsemne å snakke til en hel verden om den neste verdenskrigen..

Film: Kongens tale (Brit.)

Regi: Tom Hooper

Med Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter, Claire Bloom, Derek Jacobi 

(Sist oppdatert 28.februar 2011 kl. 0830: Kongens tale, den britiske filmen om Kong Georg VIs talefeil, stakk av med fire priser under nattens Oscar-fest i Hollywood - for beste film, beste regi, beste originalmanus, og prisen for beste mannlige hovedrolle til Colin Firth. Danske Susanne Biers I en bedre verden fikk prisen for beste ikke-engelskspråklige film..)

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

Hva er det som gjør at millioner av mennesker over hele verden strømmer til en pinlig historisk korrekt film om en konge som stammer, og at filmanmeldere over hele verden kaster toppkarakterene etter den samme filmen? Er vi alle blitt monarkister? Nei, vi hadde nesten sagt tvert i mot..! Så hva mener vi med det?

Med det mener vi at filmsensasjonen Kongens Tale - årets suverene favoritt i det nært forestående Oscar-racet i Hollywood, strengt tatt handler om det høyst ukongelige begreps-settet Frihet, Likhet og Brorskap..!

Joda, vi snakker om glitrende skuespiller-innsatser fra alle medvirkende, et praktfullt filmmanus, solid, om ikke spesielt nyskapende regi – og altså en praktfull historie. Ok, så hva mer?

DRONNINGMOREN: Elisabeth I, Berties kone, her vidunderlig spilt av Helena Bonham Carter, fant den selvlærte logopeden via en tilfeldig venninne.. (Foto: Filmweb)


En kuet og vettskremt guttunge som begynte å stamme da han var åtte år gammel, et følsomt barn som led av akutt nervøs anspenthet, vanskeligst av alt var å uttale k’en i konge – og mest redd var han for sin egen far, Kong Georg V.

Når så broren, Edvard, insisterte på å gifte seg med en amerikansk nyskilt kvinne fra Baltimore med dårlig skjulte nazisympatier i denne førkrigstid, og derfor måtte abdisere, inntraff det forferdelige at Bertie (Colin Firth), som familie og venner kalte vår mann, simpelthen måtte bli konge!

Inn kommer australieren Lionel Logue (Geoffrey Rush). Når alt annet var prøvd, fant Berties kone, Elisabeth, (som vi i vår tid kalte Dronningmoren, hun døde i 2002, her vidunderlig spilt av Helena Bonham Carter), denne smått eksentriske ”logoped”, som strengt tatt ikke hadde annen utdanning enn at han hadde spesialisert seg på å hjelpe krigsskadde veteraner etter første verdenskrig til å lære å snakke igjen etter krigsredslene.

SELVLÆRT: Lionel Logue, (Geoffrey Rush), en selvlært australsk logoped, insisterte på full likestilling med kongen for å kurere ham for stamming.. (Foto: Filmweb)

Så Berties traumer - riktignok fra et helt annet liv, med en truende og skremmende oppvekst som en av kongens tre sønner, var ikke fremmed for Logue.  Eldstemann, Johnny, var epileptiker og døde som tolvåring etter å ha vært holdt bortgjemt fra omverdenen i hele sitt liv på grunn av sitt handicap. Livet som kongebarn var ikke noe liv på roser..

Logue insisterte på at Bertie og han skulle legge til side alle titler, det skulle herske full likestilling mellom pasient, Bertie, og ham selv, de skulle kalle hverandre med fornavn, pasienten skulle komme til ham i hans kontor, her skulle det ikke være noen tilkallling av ham til palasset, kort sagt, dette skulle være en likestilt og demokratisk prosess.

Helt uhørte regler for en hersker over en femtedel av verdens folk, selvfølgelig.

Men smått om senn måtte Bertie gi etter. Og han måtte innrømme at han aldri hadde snakket med noe menneske om sine plager, særlig ikke med noe vanlig menneske..

Så slik gikk det til at den talen som Kong Georg VI holdt i forbindelse med britenes krigserklæring mot tyskerne i september 1939, overført på radiolinjer over hele den ”frie” verden den gang, fikk den dystre og skjebnetunge formen, med de lange og nølende pausene, som for å gi plass til alle de frykteligste skrekkbilder som tilhørerne kunne mane fram for sine indre blikk. Bilder som altså seinere skulle erstattes av så fryktelige bilder at man aldri tidligere kunne trodd det var mulig. Talens høyst passende dysterhet skyldtes altså at mannen som framsa den var under behandling for en talefeil hos en uskolert, men omsorgsfull australsk bløffmaker..

-bb/

Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK